La oss være ærlige. Grunnen til at «Love» har fått vanlig kinodistribusjon og at denne avisen bruker en hel side på filmen, er at den inneholder såkalt ekte sexscener. Helt riktig, skuespillerne har seg på ordentlig! Du tror det ikke før du får se det!
Og ikke nok med det. Til alt overmål serveres all sugingen, slikkingen, fingringen, runkingen og penetreringen i tre dimensjoner. I filmens — kremt - klimaks får vi sågar en høypotent utløsning midt i fleisen. Det er like før du vil ta av deg 3D-brillene for å tørke dem!
Pirrende? Spennende? Tja, det mest påfallende med «Love» er i grunn hvor lite engasjerende den er.
Som i regissør Gaspar Noés mest vellykkede film, «Irreversible» (2002), er handlingen strukturert baklengs. Filmens hovedperson, den amerikanske filmskolestudenten Murphy, bosatt i Paris, får en telefon fra moren til en ekskjæreste som forteller at datteren ikke har gitt lyd fra seg på flere måneder. Moren er naturligvis bekymret. Har Murphy fremdeles kontakt med datteren? Vet han tilfeldigvis noe om hvor hun kan befinne seg?
Slik innledes en proust-aktig erindringskonstruksjon hos Murphy, der han - delvis via en heller selvmedlidende voiceover - fortaper seg minnene om det utsvevende, usedelige livet med «the one who got away», den gangen han levde et vilt og poetisk liv. Og ikke minst struttet av brunst.
Minnene, tegnet i sterke rødtoner , kontrasteres vekselvis med hans nye og mer gråmelerte hverdag - en småbarnstilværelse preget av våkenetter, bleieskift og andre fortredeligheter, som han ble tvunget inn i da kondomet sprakk under en «indiskresjon» med nabojenten (som typisk nok er abortmotstander, utgjort hva?).
For å forsikre seg om at ingen blant publikum mister poenget, har regissøren lagt inn en egen plakat som forteller om «Murphys lov»: «Anything that can go wrong, will go wrong». Duh. Ettersom forholdet til ekskjæresten rulles ut, blir det nemlig klart at ikke alt var bare lykke, libido og serieorgasmer.
I tillegg vil navnet til ekskjæresten, Electra, være en varsellampe for dem som kjenner litt til Freud og Jung, der «Electra-komplekset» og tilhørende daddy issues kan gi seg utslag i både det ene og det andre.
Som von Trier forsøker Gaspar Noé å si noe innsiktsfullt om besettelse, svik og kjærlighet med underlivet som startsted. Filmskolestudenten Murphy, som fungerer som regissørens alter ego, sier det rett ut: «I want to make movies out of blood, sperm and tears. This is the essence of life. «
Men der «Nymphomaniac» (2013) og «Antichrist» (2009) satte begjæret inn i en kunst- og idéhistorisk overbygning (og dessuten hadde tilgang på noen av vår tids fremste skuespillere), hemmes «Love» av litt for mange Kubrick-referanser («2001: A Space Odyssey», «Eyes Wide Shut«) og idiotaforismer ala: «A dick has one purpose: to fuck. And I fucked it all up». Kjære vene.
I tillegg er disse underliggende, eksotiserende forestillingene om franskmannens «sjenerøse» og «delevennlige» seksualliv - kontrastert mot «pripne» og «eiesyke» amerikanere, ganske slitsomme i lengden. En kulturell sjablong som aldri godtgjøres av argentineren Gaspar Noé, men bare pådyttes.
Dertil skjemmes totalinntrykket av haltende skuespillerprestasjoner. Hvem vet, det er kanskje ikke hvem som helst som ønsker å ha sex for åpent kamera, selv i frisinnede Frankrike?
«Love» er imidlertid ikke helt uten kvaliteter. Erik Saties pianostykker låter aldri feil, og har avgjort et utsøkt kompositorisk blikk. Flere av sexscenene, tonesatt av Satie, er utvilsomt vakre - der de utfolder seg i frosne, stiliserte og ovenfravinklede bildeutsnitt. Jo da, kjærlighetsakten kan være skjønn å se på, det er ikke det.
I tillegg berøres mannens privilegier og seksualmoralens «kjønnethet» i den forstand at Murphy mener seg berettiget til sidesprang som kjæresten bare kan drømme om. Og ved at en ménage à trois angivelig må konstitueres av to kvinner og én mann. Her, og i utforskningen av hukommelsens pålitelighet, har filmen noen anstrøk den gjerne kunne malt videre på.
For i utforskningen av forholdet mellom Murphy og Electra er det stikk motsatte tilfelle. Det blir mindre interessant og mer tilforlatelig, jo mer vi får vite.