London, 1912. Demonstrasjonstog. Pamfletter og flammende taler. I 35 år har Emmeline Pankhurst og en voksende gruppe allierte tatt i bruk fredelige midler for å vinne frem med kravet om stemmerett for kvinner. Uten hell.
Nå tar Pankhurst til orde for sivil ulydighet. I løpet av kort tid forvandles så vel fine fruer som kuede arbeiderkvinner til militante aktivister som sprenger postkasser, knuser vinduer og bomber eiendommer.Dette er den historiske rammen rundt Sarah Gavrons film, som handler om Maud Watts, en sliten og stillfaren vaskeriarbeider fra Øst-London, gift og mor til en sønn.
Nydelig spilt av Carey Mulligan blir hun en syntese av de mange arbeiderklassekvinnene som sluttet seg til WSPU — Women’s Social and Political Union; Pankhursts radikale organisasjon, der man fikk medalje hver gang man ble arrestert.
Mauds like var kvinner som aldeles ikke gikk på ørkesløs stas i sine dukkehjem, og som i tillegg til beinharde arbeidsvilkår, ofte måtte tåle seksuell trakassering og utnyttelse.
Det gjør Mulligans Maud til selve hjertet i en film som nok kan kalles enkel. Kjenner man historien, ser man hvilke grep filmskaperne har tatt for å få frem essensen. Men det fungerer som historietime. Og det engasjerer fordi Mulligan og regissør Gavron greier å kombinere brennende nødvendighet med en tilbakeholden tilnærming som gir filmen troverdighet og kraft, uten å bli «plakatkunst».
Abi Morgan har tidligere skrevet manus til så ulike filmer som Steve McQueens «Shame», om sexavhengighet og «The Iron Lady», om Margaret Thatcher.I utformingen av fiktive Maud Watts henter hun elementer og inspirasjon fra konkrete personer. En av dem er tekstilarbeideren Leonora Cohen, som vitnet da den likestillingsvennlige finansminister David Lloyd George innkalte 20 WSPU-kvinner til høring. I likhet med Maud forteller hun om gapet mellom menns og kvinners arbeidstid og lønn. I likhet med Maud hadde hun og hennes medsøstre forhåpninger om at høringen ville bidra til å drive stemmeretten gjennom.
Før høringen er Maud verken organisert eller spesielt engasjert. Hun virvles noe tilfeldig inn i tumultene, og gjennomgår det man på 1970-tallet ville kalt en bevisstgjøringsprosess. Med vidtrekkende konsekvenser, både personlig, sosialt og økonomisk.
For makten rår, og makten ter seg, og «Sufragette» gir en destillert oppvisning i hvordan den allierer seg og tar i bruk alle midler når herrene føler sine posisjoner truet.
Blant andre inspirasjonskilder for Maud finner vi Marion Dunlop og Mary Jane Clarke, to av de mer enn tusen suffragettene som ble fengslet i kjølvannet av aksjonene. De var blant de mange som sultestreiket da myndighetene ikke anerkjente dem som politiske fanger.
Mange ble brutalt tvangsfôret, gang på gang. Situasjonen ble etter hvert så alvorlig at man innførte en egen lov, den fikk tilnavnet «katt-og-mus-loven» og ga de utmagrede, utmattede kvinnene permisjon til de kom til hektene igjen. Da bar det rett tilbake til fengsel.
Mary Jane Clarke, Emmeline Pankhursts yngre søster, døde etter å ha blitt tvangsfôret. Hun regnes som stemmerettighetskampens første martyr.
Den andre ble Emily Wilding Davison, i filmen spilt av Natalie Press.
Og nå, litt kuriosa: Gitt dramatikken og de politiske konsekvensene av suffragettenes kamp, er det merkelig, på grensen til påtakelig, at Pankhurst og bevegelsen knapt nok er portrettert på film.
Det kom noen mens kampen pågikk. Sett med dagens øyne har de fleste form av en besynderlig og komisk motpropaganda.
Slik beskriver filmnettstedet IMDB «Die Suffragette» fra 1913: «Nellys mor er suffragette og overtaler datteren til å bli med i den gode kampen. Da hun skal plassere en bombe under Lord Williams stol, utvikler det seg varme følelser mellom de to.»
Nelly spilles for øvrig av den danske stumfilmstjernen Ada Nielsen.
«Sweet Sufragette» (1906) handler om en suffragette som holder tale og blir pepret med egg.
Og i «Oh! You Suffragette», også den fra 1913: «Det som en gang var en lykkelig familie havner på randen av sammenbrudd da det kvinnelige husoverhodet blir infisert av suffragettebasiller og føler at hennes oppgave i livet befinner seg utenfor familien.»
Den infiserte damen går på et aktivistmøte, men en mannlig motaksjonist skaper panikk i leiren ved å slippe løs en kasse mus. Fruen flykter hjem og mannen reetablerer ro og orden i hjemmet.
Like før overgangen til 2000 listet magasinet Time Emmeline Pankhurst som en av 1900-tallets 100 viktigste personer. I begrunnelsen heter det at «hun formet ideen om kvinner i vår tid; hun rystet samfunnet inn i et nytt mønster hvor det ikke var noen vei tilbake.«
Fra januar til juli 1913 utførte britiske suffragetter rundt 250 bombe— og brannattentater.
Så hvis du syns at feministene fra 1970-tallet og frem til i dag har vært i overkant krigerske, byr «Suffragettes» på grei realitetsorientering.