Joralf Gjerstad er en vakker mann. Det dypbrune blikket bærer spor av alderdom og levd liv, men når han hilser på dem som oppsøker ham, lyser øynene av inderlig, imøtekommende varme.
Å se noen av «virkestoffene» i Gjerstads behandling av mennesker er ikke spesielt vanskelig.
Margreth Olin er en brennende sjel og en dypt engasjert dokumentarist med en rekke viktige filmer bak seg. Å se hvorfor hun ville lage en film om håp, er heller ikke vanskelig. Etter oppslitende møter med menneskelig lidelse var hun på grensen til utbrent.
Det gjør «Mannen fra Snåsa» til en interessant film for alle som interesserer seg for mennesker, menneskelige prosesser og samspill — uavhengig av hvor man står i spørsmålet om healing og alternativ medisin.
Selv tilhører jeg de ikke-troende, i vid forstand. Men folk kommer i ulike støpninger. Livsvilkår og erfaringer gjør at hver og en av oss søker den livsanskuelsen eller hjelpen som kanskje gir oss håp og mening i livet. Det er i lys av dette jeg ser Joralf Gjerstad.
Gjennom 65 år har 50.000 mennesker oppsøkt ham i håp om å få hjelp. Årsakene teller nesten like mange tusen innenfor et bredt spekter av fysisk sykdom og psykiske lidelser og plager.
For fem år siden la den snart 90 år gamle mannen ned virksomheten. Filmskaper Olin får ham til å åpne «behandlingsrommet» på nytt, og tar oss inn i det sammen med et tilfeldig utvalg hjelpesøkende.
Jeg kjenner ikke den fysiske varmen «pasientene» beskriver når Gjerstad legger hendene på dem. Men jeg ser hvordan han møter dem, hvordan han ser dem. Med sine enkle, men klart styrkende hobbypsykologiske betraktninger og formaninger inntar han en posisjon stikk motsatt av Jantelovens første bud. Du skal tro at du er noe, sier Gjerstad. Han pakker det inn i ulike setninger, men det er budskapets essens.
Slik oppstår noe man kanskje kan kalle en skjønn forening av placeboeffekt, samtaleterapi og sjelesorg.
Med Øystein Mamens kamera som flue på veggen blir vi vitne til vonde skjebner og vanskelige liv. Det kontrasteres av Gjerstads væremåte og en rekke varme, fine scener som belyser Gjerstad i en videre forstand. Møtet med Marthe Sakshaug, en jente med Downs syndrom. Den lakoniske humoren som ligger i den nordtrønderske fåmæltheten. De både åpenhjertige og flørtende scenene mellom Gjerstad og konen Signe. De gjør det lett å tenke at Gjerstads følsomme blikk for andre kan ha en rot i hans egen erfaring med depresjon og annerledeshet.
Et interessant trekk ved Olins humanistiske agenda er at filmene hennes blir litt uangripelige. Denne gangen velger hun en åpen form, der målet ikke er å bevise eller motbevise noe, men å portrettere Gjerstad som en godhetens apostel i en samtid som brått fikk noen kaldere, mer kyniske trekk.
Samtidig, ved å velge en til dels svært personlig form, gjør hun det umulig for seg selv å bringe inn kritiske refleksjoner. For Gjerstads gjerninger griper dypt inn i menneskers liv, eller kan gjøre det, avhengig av situasjon og sårbarhet. Så hva skjer hvis han er siste håp, og møtet med ham ikke fører til annet enn et nytt nederlag? Hva skjer om gnisten han kanskje tenner, slukner?
Filmens styrke er budskapet om at vi alle kan være snåsamenn. Filmens evangelium er viktigheten av gode møter mellom mennesker. I det perspektivet handler den ikke om alternativ medisin eller healing og helbredelse, men om hvordan vi møter hverandre, ser hverandre og kan gi hverandre krefter og håp når livet butter.