Stefedre. Biologiske fedre. Fraværende fedre, konkurrerende pappaer og menn som står på for å vinne ungenes hjerter. Mulighetene for å lage god komikk rundt moderne farsskikkelser er utallige. Og så er dette tomme maset alt de greier å komme opp med?
Ser man hvordan en viss familiebil presenteres i filmens begynnelse og slutt, kan man fort få for seg at dette egentlig startet som reklamefilm, og så tenkte noen at hei, denne ideen kan vi spinne videre på, dette kan bli en hel film der vi heller produktplasserer bilen, briljant!
Aberet er bare at kreativiteten rant tom lenge før oppnådd spillefilmlengde.
Will Ferrell går tom for grimaser etter ett kvarter. Mark Wahlberg gidder ikke engang å ta i bruk et eneste ansiktsuttrykk.
Ferrell spiller Brad Whitaker, type gjespende kjedelig, men trygg og velmenende og snill. Knapt har Megan og Dylan endelig godtatt ham som stefar, så kommer den biologiske pappaen deres på besøk. Dusty Mayron (Wahlberg) har ikke bare muskler, han har motorsykkel, drag på damer og — takket være et uklart, men eventyrlig yrkesliv - et betydelig nettverk.
Kampen om ungenes gunst er i gang, og den blir knallhard.
Håpet var kanskje at den odde parsammensetningen Ferrell og Wahlberg skulle gi like stor uttelling som i «Reservesnut» («The Other Guys«) fra 2010. Forskjellen er at der Adam McKays film turnerte sjangerklisjeer såpass spinnvilt at det ble gøy, lener Sean Anders seg så tungt på slapsticks og skrivebordskonstruerte replikker og situasjoner at filmen aldri får organisk liv og driv. Alt virker uttenkt, ingen ting fremstår spontant eller hjertelig, fremdriften er seig og det meste synes å foregå i samme temperaturløse tempo.
Litt i utkanten av handlingen dukker Hannibal Buress opp som snekkeren Griff. Han får etter hvert en slags funksjon som kommentator. Tilbakelent og tørrvittig blir han et lite lyspunkt i en ellers ørkesløs film.