Filmer om boksing følger for det meste sin egen dramaturgi, og Ryan Cooglers film gjør ikke mye for å fornye sjangeren. Tvert imot, deler av «Creed» er nærmest ren repetisjon av Oscar-vinneren «Rocky» fra 1976, den første og beste i franchisen.
Slik sett er «Creed» en forutsigbar affære. At den som sådan likevel er lett å like, skyldes kjærligheten den åpenbart er laget med. «Creed» oser av varme, både for sjangeren, og som film. Så handler den da også dypest sett om kjærlighet; om vennskap og om å ta vare på hverandre. Det kunne fort blitt klissent, og det fremføres i solid, lett svulmende amerikansk tradisjon, men det tipper ikke over. Grunnen heter Michael B. Jordan og Sylvester Stallone. Og Ryan Coogler, selvfølgelig.
Coogler langfilmdebuterte i 2013 med kritikerroste «Fruitvale Station», basert på den sanne historien om Oscar Grant, en ung afroamerikaner som ble skutt og drept av politiet nyttårsaften 2009. Den innvarslet en filmskaper med evne til å fylle tradisjonell film med substans.
Også der spilte Jordan hovedrollen. I «Creed» spiller han Adonis Johnson, sønn av den berømte tungvektsbokseren Apollo Creed, som døde før gutten ble født. Drevet av ønsket om å følge i farens fotspor, men på egne premisser, reiser han fra Los Angeles til Philadelphia, der farens legendariske kamp mot Rocky Balboa i sin tid fant sted. Håpet er å få Rocky (Stallone) til å trene ham. Mellom de to vokser det frem et varmt vennskap, der den aldrende og ensomme bokselegenden også blir farsfiguren Adonis har manglet og savnet. Og Adonis blir en erstatning for dem Rocky har mistet.
Samspillet mellom Jordan og Stallone er like dempet som rolleprestasjonen de gjør hver for seg. Men det er Stallone som gjør sterkest inntrykk. Slentrende og uten store fakter formidler han den aldrende Rockys rufsete livserfaring og lakoniske tilnærming til tilværelsen. Med bildet av en ung og kraftfull Rocky i bakhodet, blir den gamle utgaven en både rørende og fortrøstningsfull påminnelse om forgjengelighet. Stallone vet det, og at det også gjelder hans egen personae, og spiller det vakkert ut med like deler melankoli, kjærlighet for rollefiguren og glede over å være tilbake i ringen. Om enn i trenerhjørnet.
Også Coogler og fotograf Maryse Alberti synes å trives i bokseringen. Hun var også fotograf på Darren Aronofskys «The Wrestler», og går nærmest selv i nærkamp med de to bokserne i finalekampen.