Regi: Janic Heen, Cecilie Mosli, Roar Uthaug og Pål Jackman
NRK1: 8 episoder/sesongpremiere søndag 3. januar
Trass god mottakelse hos de fleste kritikerne, fikk første sesong av «Mammon» mye tyn fra folk flest, særlig for dårlige dialoger og lite troverdige miljøskildringer. Seertallene var høye, flere spøkte med at det skyldtes fortvilte forsøk på å forstå hva som faktisk foregikk.
Selv fulgte jeg serien mer av fnisende forbauselse over hva de fikk seg til å legge rollefigurene i munnen av replikker, enn av interesse for det uoversiktlige plottet.
Derfor gikk jeg til sesong to uten særlige forventninger, og ble etter forholdene gledelig overrasket. Serieskaperne Gjermund og Vegard S. Eriksen har åpenbart lyttet til kritikken.
Et sjakktrekk var å hyre inn den profesjonelle manusforfatteren Jadranco Mehic («Lilyhammer») og Hege Ulstein som episodeforfattere. Ulstein er kommentator i Dagsavisen, og har lang fartstid som journalist, blant annet i VG. Det gjør at miljø og persongalleri i redaksjonen oppleves langt mer troverdig denne gangen.
Mens sesong én handlet om finansverdenens grådighet, har sesong to hentet inspirasjon fra så vel nordiske som amerikanske serier om maktkamp på toppnivå i politikken.
Eriksen-brødrene holder frem konflikten mellom den britiske statsministeren Tony Blair og hans finansminister Gordon Brown som et slags forelegg. Men det legges også inn hint til ugne skandaler i norsk politikk.
Vi har altså å gjøre med to miljøer som står i nær forbindelse med hverandre. Peter Verås (Jon Øigarden) jobber nå som journalist i VG, der hans gamle venn og kollega Frank Mathiesen (Nils Ole Oftebro) er politisk redaktør. Mathiesen er i åpen konflikt med Torgrim Hammern (Pål Kristian Eggen), en arrogant journalist som åpenbart er under vær med en stor og betent sak.
Landet ledes av Michael Woll (Trond Espen Seim), statsminister i en ren Høyre— regjering, enkemann og pappa til 18 år gamle Amelia. Anna Bache Wiigs Inger Marie, som var høygravid i første sesong, har nå fått jobb som Wolls rådgiver.
Også Woll er i åpen konflikt - med den maktkåte finansminister Erik Ulrichsen (Ingar Helge Gimle), som bare har forakt til overs for Wolls store visjon, Yggdrasil, en gedigen utdanningsreform som skal sikre Norges utvikling etter at oljealderen er over.
Med dette som bakgrunn virvles vi inn i et høyt politisk spill der lekkasjer og drittpakker hagler. Så får situasjonen enda mer dramatiske dimensjoner, både i regjeringen og i VG. I bakgrunnen spøker politisk ekstremisme og ugne forbindelseslinjer.
Ikke alle er like overbevisende i rollene sine, og også denne gangen skurrer enkelte replikker og noen situasjoner. Som at Hammerns PC ikke er kodebeskyttet, slik at Mathiesen ikke bare kan logge seg rett inn, men også få direkte tilgang til sensitivt materiale.
Men med mindre det dukker opp flere slike irriterende småsynder i de siste episodene, er dette tilgivelig rusk i den store sammenhengen. Langt viktigere er det at serieskaperne stort sett lykkes i å skape plausible univers og figurer.
Seims statsminister oser statsmannskunst og sjarm. Som datteren hans bringer særdeles dyktige Iben Akerli inn flere alen av menneskelighet og sårbarhet - hos dem begge. I en serie fattig på rollefigurer som virkelig står ut som personer jeg blir genuint nysgjerrig på, er Akerlis Amelia den eneste med en historie jeg vil vite mer om.
Med fem av åtte episoder som grunnlag for anmeldelsen, virker plottet så langt ikke overvettes originalt. Men innenfor sine tradisjonelle rammer har det en viss aktualitet.
Dessuten er serieskaperne flinke til å legge inn stadig nye innspill og vrier. Selv om det gjør at plottet innimellom oppleves noe overlesset, gir det effektive kroker å hekte seerne fast på, slik at vi får lyst til å henge med videre.
Martin Horntveths stemningsskapende musikk er riktig lekker, og med erfarne film- og fjernsynsfotografer som Lars Vestergaard, Snorre Solfjell og Jakob Ingmundarson bak kamera, er det også blitt en sesong som tidvis er flott å se på.
En fiffig liten detalj er hvordan egg blir et tilbakeholdent, men iøynefallende visuelt gjennomgangstema, etter at Woll i første episode utfordrer frasen om at man må knuse noen egg for a lage omelett.