«Taliban Oil» er historien om forhandlingene mellom Taliban og den amerikanske petroleumsbransjen før 11. september, og gir et nytt blikk på bakteppet for krigen i Afghanistan.
«The triumph of hope over experience», uttalte Henry Kissinger da han som Unocal-konsulent i 1995 bidro til at det amerikanske oljeselskapet Unocal signerte en kontrakt om å bygge to gigantiske rørledninger fra Turkmenistan til Pakistan — gjennom det borgerkrigsherjede Afghanistan. Som Kissinger medga var det et håpefullt - endog naivt og dumdristig prosjekt - som innebar å alliere seg med Taliban, som på denne tiden kontrollerte makten i Afghanistan.
En avtale ville gitt USA en strategisk fordel i det geopolitiske spillet mot Russland, og gjort dem mindre avhengige av Saudi-Arabias oljeleveranser.
Prosjektet var naturligvis politisk sensitivt og de topphemmelige forhandlingene skjedde i diskre samråd med etterretningsorganisasjonene NSA og CIA. I filmen møter vi blant andre en i Unocal-ledelsen som i 1997 fikk besøk av en Taliban-delegasjon i sitt eget hjem i Texas. Det var adventstider og han var åndsnærværende nok til å fjerne krybben og julepynten, men glemte juletreet. På et av fotografiene står derfor Taliban-utsendelsene foran et grønt, glitrende tre. En symboltungt bilde på et oljepartnerskap som i dag virker fullstendig absurd, men som for bare tyve år siden var et mulig - om enn håpefullt - businessprospekt. Så sent som juli 2001 - kun to måneder før terrorangrepet mot World Trade Center - møttes amerikanske og afghanske delegater for siste gang for å diskutere sin joint venture .
I Ola Flyums dokumentar forteller toppledelsen i Unocal og tidligere Taliban-ledere for første gang om disse kontroversielle planene. Flyum spenner opp et vidt lerret og ser på forbindelsen mellom Clinton- og Bush-administrasjonens forsøk på å stabilisere regionen og amerikanske selskapers ønske om å drive næringsvirksomhet i den. Mye er uklart og kildetilfanget er snevert, men sikkert er det at oljeplanene definerte og formet forholdet mellom USA og Afghanistan i tiåret forut for 11. september. På godt og vondt.
Al Qaida uttalte da også, symptomatisk nok, at terrorangrepet var et svar på USAs trusler om å overfalle Afghanistan hvis forhandlingene om rørledninger ikke førte frem. Som USA angivelig skal ha sagt: Dere har valget mellom en avtale der vi er hverandre gjensidig til nytte («carpet of gold») eller dere kan velge å ødelegge for dere selv («carpet of bombs»).
Dokumentaren kaster også søkelys på Norge, som i dag leter etter olje og gass i det nordlige Afghanistan. I tillegg viser dokumentaren glimt fra Afghanistans løfterike år på seksti- og syttitallet, da landet yret av fred, ressurser og virketrang og kvinner kunne gå fritt omkring - helt uten å måtte dekke seg til. Filmen er slik sett et nedslående bilde på hva som kunne ha vært - om historien hadde spilt seg ut annerledes og landet hadde penset inn på et annet spor.
Flyum, som har mange års erfaring som regissør og journalist i NRKs Brennpunkt-redaksjon, gjør en fortjenestefull jobb med å samle alle disse perspektivene i en stram (58 minutter) og avholden film som aldri går lenger enn den har dekning for. Her er ingen spekulative teorier, kun kyndig journalistisk håndverk. Eller for å snu på Kissinger: «The triumph of experience over hope.»