NRK1
Sesongpremiere i kveld
Så fikk de rett, de som allerede fra starten av ikke kunne utstå Saga Norén.
Jeg syntes hennes sosiale dysfunksjon og glassklare rasjonalitet var befriende. Det er den ikke lenger. Sofia Helin spiller henne mer og mer inn i en hakkete, maskinmessig forvirring der Saga knapt tilgodeses med mer enn to ansiktsuttrykk. Tilstanden henter delvis næring fra tredje sesongs tematikk, familien, der også Sagas fortid kommer nærmere. Som sådan er forverringen i tilstanden hennes plausibel. For de av oss som elsket Saga kunne slitasjeskaden også vært gripende, hadde det ikke vært for et overspillet som gjør Saga mer til en skadet androide enn et sårbart menneske. Jeg tror ikke lenger på henne. Dermed mister serien litt av sin sjel og mye av energien som gjør at første sesong av «Broen» vil bli stående som en klassiker innen nordisk noir.
Å slutte mens leken er god kontra «never change a winning team» er i det hele tatt et evig tilbakevendende tema når det kommer til film— og fjernsynssuksesser. Med noen hederlige unntak har oppfølgere og nye sesonger en lei tendens til å dale i kvalitet.
Vi så det allerede i «Broen 2», der relasjonen mellom Saga Norén og Martin Rohde utgjorde den interessante kjernen i et i overkant konstruert og vaklevorent plott.
Så hvor mye skal sitronen skvises når dette vinnerteamet nå er endret? Kim Bodnia hoppet av fordi han var misfornøyd med retningen Martin Rohde ble skrevet inn i.
Dermed mister serien sin viktigste komponent, der dynamikken mellom de to politietterforskerne ga serieskaperne mulighet til å spille på svenske og danske væremåter og stereotypier.
Den dimensjonen forsvinner en smule når Saga får ny makker. Hvem og hvordan skal ikke røpes her, det er en del av spenningsoppbyggingen.
I stedet overføres den til plottet, som i hvert fall innledningsvis knytter en smule an til krangelen svensker og dansker (og nordmenn) har hatt gående om hverandres debattkultur og grad av politisk korrekthet.
Helle Anker, omstridt dansk feminist og kjønnsdebattant, blir funnet drept i Malmö, dandert sammen med utstillingsdukker i en grotesk iscenesettelse av konstellasjonen mor, far og barn.
Anker levde lesbisk, var en ivrig forkjemper for kjønnsnøytrale barnehager og det kjønnsnøytrale pronomenet «hen», og for virkelig å gni det inn, har serieskaperne utstyrt bilen hennes med et registreringsnummer som begynner på PK (politisk korrekt). Knis.
Hun er den første av flere drapsofre, og som vanlig vikles det ut en rekke tråder, der mange impliserte kanskje har en forbindelse. Eller muligens ikke. Under det hele ligger altså familien som tema. Familien som begrep, som institusjon, i nye og gamle former og på godt og vondt.
Ideen er god. Så gjenstår det å se om serieskaperne har noen overraskelser å komme med, ut over det forutsigbare i å tegne opp en motsetning mellom radikal feminisme og konservativ kristendom
Serien har beholdt den mørke tonen. Skydekket henger tungt over København og Malmö.
Fire av ti episoder er lite å bygge bastante konklusjoner på. Så langt står plottet også denne gangen i fare for å virke for uttenkt og konstruert.
Men serieskaperne er gode til å snekre sammen opplegg som gjør at man tross innvendinger og irritasjoner må henge på, om ikke annet for å se hvordan de samler alle trådene.
Spørsmålet er om historien etter hvert får noen videre relevans, utenom å fungere som spenningsserie. Der kommer Sagas familiehistorie inn. Isolert sett virker den å være det mest engasjerende underplottet - dersom Sofia Helin demper virkemidlene og gir Saga menneskeligheten tilbake.
Les også: