Ok. Du har Josh Brolin og du har Benicio Del Toro. Deres Matt og Alejandro utgjør i bunn og grunn hver sin side av samme mynt.
Og så har du Emily Blunts Kate Macy som filmens etiske ryggrad.
Kate er beintøff FBI-agent, og la oss dvele litt ved det at Blunt har vandret direkte fra Jane Austens Dorset og inn i de tungt bevæpnede styrker. Hvilket ikke er sant, det nærmeste Blunt kommer Austen er «The Jane Austen Book Club» fra 2007, og den er ikke akkurat «Fornuft og følelser».
Poenget er at Blunt ser ut som om hun kunne spilt Elisabeth Bennet eller Marianne Dashwood. Det var Dough Liman som så et videre potensial da han hyret henne inn som iskald, hardtslående spesialstyrkesoldat fanget i en tidsloop i «Edge of Tomorrow». Og det funket som fy.
Følelsen av tidsloop kunne meldt seg også i møtet med Denis Villeneuves film om narkotikakrigen på grensen mellom USA og Mexico. Både fordi filmen går inn i velkjent materiale, og fordi kampen mot narkotikakartellene — være seg i virkeligheten eller på film - synes som en endeløs gjentakelse, der en sprengt liga bare betyr at en annen overtar.
Men Villeneuve er Villeneuve. Filmene hans er ikke typen tretten på dusinet.
Canadieren langfilmdebuterte med «Polytechnique», en sober, om enn tidvis rå rekonstruksjon av en skolemassakre i Montreal.
Han fulgte opp med knallsterke «Incendies», den samme historien som nå går i sceneversjon på DNS med tittelen «Forbrent».
Den i mine øyne litt svakere «Prisoners» fra 2013, ble Oscar-nominert. Det kan meget vel skje med «Sicario» også.
Og gjennom alle fire løper hevnen som et grunnmotiv.
Idealistiske Kate melder seg som frivillig for en elitegruppe ledet av Matt, eller muligens Alejandro. Mye ligger i skyggen av Kates synsfelt (og vårt), og det som etter hvert åpenbarer seg er brutalt og skittent så det holder.
Det handler om de urgamle motsetningene mellom godt og ondt, rett og galt. Hvordan skillelinjene mellom dem kan viskes ut av handlinger begått i det godes tjeneste. Hvilken usselhet man kan begå for å utrydde usselheten, for å parafrasere Bertolt Brecht.
Om Kate ikke har stålkontroll på kampen hun tar opp mot moralsk fordervelighet, så har Emily Blunt stålkontroll på en fysisk og psykisk krevende rolle, og leverer et spill som nydelig kontrasterer de to machomennene.
«Sicario» drives frem av en dynamikk så tett at jeg tror jeg må tilbake til en annen, Kathryn Bigelows «Hurt Locker», for å huske maken.
Åpningssekvensen er i en klasse for seg, den vil bli stående som noe av det grimmeste - i beste forstand - sjangeren har bydd på.
Dynamikken får drahjelp av Jóhann Jóhannssons eksepsjonelt vellykkede originalmusikk, langt på vei mer et tungt, dystert pulserende lydbilde enn en orkestrert komposisjon.
Orkestreringen tar Villeneuve og fotograf Roger Deakins seg av. Deakins er 12 ganger oscarnominert av en grunn, og den vises her. Drivende, ofte uhyggelige nærbilder veksler med glidende oversiktsbilder som uten å dvele formidler hvilke krefter narkotikapolitiet slåss mot. En scene fra en bilkø på den mexicanske grensen er et lærestykke i hvordan bygge paranoid suspens.
Bruk av nattkikkert er ikke originalt, men uslåelig når det kommer til effekter og klaustrofobisk stemning.
Deakins' kamera vet også når det skal se en annen vei.
Men det som løfter «Sicario», bokstavelig talt, er oversiktsbildene filmet fra fly. Billedskjønne og samtidig uhyggelige er de både konkrete og stedsspesifikke, og en kraftfull, billedlig manifestasjon av hvor vidstrakt dette kriminelle landskapet er, og hvor mange mennesker som er fanget i det.