Det er saktens ting å irritere seg over i denne amerikanske indiefilmen, men det skal regissør Alfonso Gomez-Rejon og manusforfatter Jesse Andrews ha: De greier å lage film om kreftsyk ungdom uten at det blir søtladent og sentimentalt. Tvert imot, i støytene er «Me and Earl and the Dying Girl» en genuint morsom, frekk og skarpt observert modningshistorie.
Den utspiller seg innenfor en forterpet tilværelse som avgangselev ved high school, og er som sådan en sjangerfilm med kjente ingredienser. Det som skiller den fra hopen, er dens dypt alvorlige kjerne.
I utgangspunktet er ikke Greg (Thomas Mann) og Rachel (Olivia Cooke) venner. Sosialt usikre Greg holder seg med en kompis, Earl (RJ Cyler) som han lager parodier på klassiske filmer sammen med. De er for øvrig små filmperler i filmen og et viktig bidrag til dens lekne tone.
Det er Gregs mor som presser sønnen til å oppsøke Rachel for å muntre henne opp etter at hun er diagnostisert med leukemi. Greg ser ikke helt seg selv i en slik rolle, men gjør som moren ber ham om og blir varmere tatt imot av Rachels mor enn av Rachel selv.
Etter hvert gror det likevel frem et genuint vennskap mellom Rachel og Greg, med Earl litt på sidelinjen — og med alvorlige konsekvenser, skal det vise seg.
Sjarmerende filmer med en eller flere odde rollefigurer synes å utgjøre et eget segment innen amerikanske indie. De gjør gjerne lykke på filmfestivalen i Sundance - «Me and Earl and the Dying Girl» vant både publikumsprisen og den store juryprisen der - og opplegget kan fungere knirkefritt. Men det kan også bli i overkant.
Connie Britton og Molly Shannon gjør strålende jobber som Greg og Rachels mødre, førstnevnte i en lett gjenkjennelig miks av omsorg og enerverende mas, sistnevnte som en hvitvinsmarinert bunt av bitterhet, sorg og kåtskap. Begge balanserer det hele med hårfin perfeksjon.
Men så kommer Gregs pappa inn som en merkverdighet av en antropolog, iført etniske klær og med underlig mat på menyen. Han tilfører lite eller ingen ting, bortsett fra manglende troverdighet, og blir bare et eksempel på noe av det forserte og påtatt «festlige» som ofte skjemmer denne typen film. Her irriterer det ekstra mye fordi «Me and Earl and the Dying Girl» er en ellers gripende film som greier å si noe viktig og ekte om ungdom og vennskap.
Musikken derimot, ligger ikke filmen til last. Den er komponert av Brian Eno.