For en som svimler på tredje trinn i gardintrappen, er «Everest» en utfordring flere hakk over tålegrensen. Jeg lå i fosterstilling i kinosetet, kvalm.
At noen frivillig begir seg opp på i 8000 meters høyde, overgår min forstand. Men siden Edmund Hillary og sherpa Tenzing Norgay nådde toppen av Everest som de antatt første i 1953, har drøyt 3000 mennesker besteget fjellet.
Enda flere har prøvd og mislyktes. Nærmere 250 har mistet livet. Av disse ligger rundt 100 fremdeles i fjellsiden.
Den økende trafikken har enkelte steder slitt is og snø ned til berggrunnen. Avfall og etterlatt utstyr har ført til enorm forsøpling.
Så hva driver klatrerne? Hva er den magiske tiltrekningskraften?
Det er hva jeg vil vite når jeg ser en slik film.
«Fordi fjellet ligger der.» «Fordi vi kan,» er de lett svevende svarene klatrerne gir når journalist Jon Krakauer (Michael Kelly) formulerer spørsmålet i Baltasar Kormákurs film.
Det gjør meg ikke særlig klokere.
I mai 1996 omkom flere klatrere fra to ekspedisjoner. Det er denne hendelsen «Everest» baserer seg på, konsentrert om teamet som ble ledet av newzealenderen Rob Hall (Jason Clarke), med det andre teamet, ledet av russeren Anatoli Boukreev (Ingvar Eggert Sigurðsson), som en del av bakteppet. Der figurerer også Rob Halls gravide kone Jan Arnold (Keira Knightley) og basecampleder Helen Wilton (Emily Watson). Samt Scott Fischer (Jake Gyllenhaal), en fjellboms som leder en mindre klatregruppe og som er filmens inngangsport til et annet problem som berøres: Hvordan stadig flere og stadig mer kommersielle, dels uprofesjonelle ekspedisjoner setter deltakernes sikkerhet og liv i ytterligere fare.
Fortellermessig er filmen langt fra så dristig som ekspedisjonen den skildrer. Historien rulles ut fra A til Å, med stigende spenningskurve og med Rob Hall, postmannen Doug Hansen (John Hawkes) og texaneren Beck Weathers (Josh Brolin) litt mer i sentrum enn de andre. Tilnærmingen er relativt nøktern og usentimental, men ingen av rollefigurene blir noe annet enn skisser med tydelig tegnede personlighetstrekk.
Filmen går først og fremst tett på det spektakulære fjellmassivet i Himalaya. Den viktigste, mest sentrale hovedrollen spilles av verdens høyeste fjell, Chomolungma, som tibetanerne kaller det.
Som en av ekspedisjonsdeltakerne sier det: «Det foregår en kontinuerlig konkurranse mellom menneskene og fjellet, og fjellet får alltid siste ord.«
Steile fjellsider, smale fjellhyller , veldige stup, dype juv og tilsynelatende bunnløse bresprekker ville vært svimlende også i 2D, men får noen ekstra kvalmefremkallende dimensjoner i 3D. Jeg kan ellers styre min begeistring for 3D-formatet, det gir ofte det visuelle uttrykket et kjipt, kunstig preg. Så også her, i scenene på hjemmebane og fra basecamp. Men i fjellet kommer formatet til sin rett, med piskende snø, ras, sugende bresprekker og et tindelandskap som tar pusten fra deg. Slik sett er deler av filmen en visuell triumf for Kormákur og fotograf Salvatore Totino.
Filmen fungerer som en spektakulær og iskald påminnelse om hvor lite og sårbart mennesket er når naturen slår på stortrommen. Men jeg savner at historien strekker seg ut over slike åpenbare konklusjoner. En større vilje til å undersøke hva som driver klatrerne, ville gjort «Everest» mer interessant.