Natt til 14. juni 1941 ble rundt 42.000 estere, latviere og litauere stuet inn i kvegvogner og fraktet til Kaukasus og Sibir. Mange døde underveis. Noen ble henrettet etter ordre fra Stalin. De overlevende ble satt til slavearbeid i sovjetiske kollektiver, og slapp ikke fri før etter Stalins død i 1953. Det er den faktiske historien bak «Der vindane møtes». Den har en sentral plass i Sofi Oksanens romaner «Stalins kyr» og «Utrenskning». I Martti Heldes film fortelles den gjennom estiske Ernas brev til ektemannen Heldur.
I stedet for å iscenesette den dramatiske og tragiske historien i noe som kunne blitt en sentimental og generisk krigsfilm, går Helde inn i materien med en nesten ekstrem vilje til å utforske billedmediets visuelle og fortellermessige muligheter.
Les også:
Det gir en film der all bevegelse i lange sekvenser erstattes av maleriske øyeblikk der de medvirkende befinner seg i stivnede positurer, som tablåer, eller stilleben, som kamera undersøker, nesten gjennomsøker, med langsomme, nærmest sirkelformede bevegelser som gir tablåene og positurene anledning til å endre seg underveis, idet kamera kommer tilbake til utgangspunktet eller glir forbi en scene på nytt.
Det gir ikke bare en bemerkelsesverdig, visuell effekt, en følelse av å bla i en fotobok, eller fotoroman, det imponerer også rent teknisk, gitt mengden statister og det krevende i å stå så lenge i ro.Et briljant lydbilde ledsager det hele, bestående av Ernas stemme, fortellingen hennes, Pärt Uusbergs musikk og menneskelige røster blandet med naturens lyder.
Les også:
Resultatet er et helt særegent filmatisk sug, en grusomhetens poesi der sorg, skrekk, sult, maktesløshet, overgrep og minner står ut med både estetisert og brutal kraft, som øyeblikk av frossen tid.
Samtidig er dette en ytterst stillferdig film, med en ofte delikat stofflighet som fremheves av sort-hvitt-formatets gjennomskinnelighet.
Måten «Der vindane møtes» forener det filmatisk innovative med det emosjonelle på er en bragd.