Det skal han ha, Ole Endresen. Han elsker østkantens harrytasser av begge kjønn, og driver stedig og lager film om dem. Tross lunkne kritikker og lave besøkstall.
De som så hans forrige, «Jakten på Berlusconi», vil gjenkjenne både miljø, typer og konkrete figurer. Mens den i stor grad foregikk på Bjerke, befinner vi oss nå i Bøler, eller snarere: dens underverden. Bydelens egne, svarte økonomi, basert på gambling, styres av en amfetaminsniffende gærning (spilt av en rødøyet Kristoffer Hivju), men den eneste som har tilgang til safen er regnskapsfører Gotmar Lange (Nils Jørgen Kaalstad). Da han forsvinner samtidig som finanskrisen inntreffer, blir det ikke bare stopp i pengestrømmen, det blir temmelig hett rundt mange ører.
Les også:
Morten Ramms etterforsker fra Økokrim, Svenn Krøvel, er med over fra «Jakten på Berlusconi». Det er også den ampre småkjeltringen Nico (Jon Øigarden) og de finske lånehaiene, nå i ferd med å bygge seg opp i Bølers illegale pengemarked.
Men historiens omdreiningspunkt er prostituerte Wendy, som med dåreblikk under løsvipper fordreier hodet på de fleste manneben.
Noen enkeltsekvenser er morsommere enn helheten , slik enkelte typer fungerer bedre enn andre. Som når Nicolaj Kopernikus dukker opp som dansk skapsprenger med talegaver, og en scene der Vidar Magnussen spiller politiinformant. Her humrer jeg, men det kan skyldes et desperat behov for å finne noe å le av, det er tross alt en komedie jeg ser.
Ole Endresen synes inspirert av Coen-brødrenes mer løsslupne filmer, men mangler deres subtilitet. Endresen leverer en blanding av moderne, folkelig buskis og gangsterfilmpastisj, fint filmet i en atmosfære av drabantbytristesse, understøttet av Johannes Ringens velfungerende musikk.
Les også:
Men i det store og hele blir det noe forsert og krampaktig over replikker og typetegninger. Selv i en pastisj, eller en parodi for den saks skyld, trenger figurene rom for å frigjøre seg fra klisjeene de er tuftet på. Det får de knapt her. Enkelte overspilles så langt inn i karikaturen at de blir anmassende snarere enn fornøyelige. Det gjelder Nico, og det gjelder særlig Christian Skolmens Sylfest Dreyer, en Kripos-etterforsker med egne jern i ilden, som stakkars Krøvel havner i et ganske ufrivillig samarbeid med.
Linn Skåber faller forsåvidt i samme kategori, som lykkelig hore er hun en overforbrukt klisjè, både som idé og hva angår stasj og utseende. Kvinneroller er definitivt ikke Ole Endresens domene. Likevel greier Skåber, med små, finsorterte virkemidler, å gi Wendy en slags sjel, og å spille frem filmens mest nærværende skikkelse. Selv om det egentlig sier mest om hva som mangler eller blir for mye hos de øvrige.
Noen av dem er smått morsomme ved første presentasjon. Men når alle er introdusert, er det liksom ikke mer å gå på, eller vente på. Dermed går jeg lei etter tre kvarter, og får stadig labrere toleranse for eksessene som hoper seg opp på lerretet.
Så når Krøvel står med pistolen og roper «Frys, mammapuler!», og skurken snur seg og svarer «Åssen visste du det?», da renser jeg ørene og tenker at det er en replikkveksling som enten bør gå i glemmeboken eller inn i norsk filmhistorie, men som uansett gir et ganske presist bilde av hva slags film «Wendyeffekten» er, og hvorfor den oppleves så låghalt.