Akk, den kalde krigen! Hva ga den oss ikke av angst, fiendebilder, spiondrama! Ian Flemming og John le Carré. James Bond, Dr. Strangelove og George Smiley. Pluss fjernsynsserien «The Man from U.N.C.L.E.», som Guy Ritchie her griper fatt i og skviser for hva den er verdt.
Innholdsmessig og tematisk er ikke det så rent lite. Tidlig 1960-tall byr på gamle nazister, skurkete kapitalister og obskure forkortelser. CIA. KGB. MI6. Atomvåpenkappløpet er like hett som motebildet.
Det, motebildet altså, har gitt den meritterte kostymedesigneren Joanna Johnston noen skikkelig gode dager på jobb, og Alicia Vikander og Elizabeth Debicki gjør ikke skam på klærne. Kostymer og produksjonsdesign er av og til så lekkert gjennomført at jeg detter av intrige og plott og synker ned i nostalgiens hengemyr, der kjolene har rene linjer og enkle snitt, bilene er små og heter Triumph og Ford Anglia, og popmusikken bobler som champagne.
Nå ja. Checkpoint Charlie gløder ikke i noe rosa skjær. Kontrollposten på grensen mellom Øst— og Vest-Berlin er omhyggelig gjenskapt som den grå mistenksomhetens midtpunkt den en gang var. Tristessen henger over Øst-Berlin som skodde.
Her møtes de tre sentrale aktørene i dette lett tegneserieaktige universet:
CIA-agent Napoleon Solo (Henry Cavill), KGB-agent Illya Kuryakin (Armie Hammer) og bilmekaniker Gaby Teller (Vikander).
Solos fortid er like fargerik som han er glattmeislet. Som figur er denne kvinnebedåreren en nær fetter av 007, og ser av og til mer ut som en glanset papirdukke enn en levende mann.
Digre Kuryakin har problemer med temperamentet og lider under et farskompleks.
Som alfa-hanner og representanter for to fiendtlige stater vil de helst ta livet av hverandre, men tvinges til å samarbeide i et oppdrag større enn dem selv.
Gabys far er nemlig dr. Udo Tell, Hitlers fremste våpenutvikler, nå sentral i arbeidet med en atombombe som både er på avveier og som begge supermaktene har interesse av. Gaby er deres billett til gemakkene Tell befinner seg i, hvilket bringer trekløveret til et mondent Roma og vikler dem inn i mye hurlumhei.
Ritchie prøver å få stil og stilisering til å gå opp i en høyere enhet, og greier det av og til. Stykkevis og delt byr filmen på uforglemmelige scener, blant annet en biljakt gjennom Øst-Berlins dystre gater, perfekt koreografert og utført i det jeg tror er de gamle, østtyske bilene EMW og Trabant. Pluss en lekker sekvens fra en utekafé, trolig i Tiergarten.
Andre ganger ville jeg ikke blitt forundret om Peter Sellers' inspektør Clouseau dukket opp og ropte «a bømb! A bømb!», et ikke ubetinget kvalitetstegn i dette tilfellet. Det sier mer om filmens manglende konsistens. Samtidig sier det litt om filmens humør at den dytter Hugh Grant inn i manesjen i rollen som Waverly, en britisk trådtrekker som trolig får en enda mer sentral plassering i fortsettelsen filmen legger opp til.
Filmen er også prisverdig nøktern og tidsriktig når det kommer til action. Her drepes ikke for fote, Kuryakin og Solo løper ikke tollfritt gjennom kuleregn. De sendes ikke ut på det ene halsbrekkende stuntet etter det andre, kommer ikke fra ulykker uten et eneste skrubbsår, og er ikke utstyrt med mer enn et høyst nødvendig knippe tekniske dingser.
Dermed blir også de mer elleville actionscenene stående ut som genuint underholdende. Noen av dem er også ganske originale. Som når Solo sitter rolig i en lastebil og drikker vin og spiser sandwich mens dramatikken utspiller seg i bakgrunnen. Sånne grep er til å bli i godt humør av.