Det finnes ikke et eneste klipp i denne filmen. Alt foregår i sanntid, filmet i en eneste takning, tett på. Slik pumpes intensitet og autentisitet inn i en historie som paradoksalt nok er både uforutsigbar og ytterst velkjent, men som uansett fascinerer med sin vilje til å behandle stoffet på en ny og original måte.
Æren for det bemerkelsesverdige kameraarbeidet har Sturla Brandth Grøvlen, trondhjemmer utdannet ved Kunstakademiet i Bergen. Jobben ga ham Sølvbjørnen under årets filmfestival i Berlin.
Victoria, filmens hovedperson, er en ung, spansk kvinne bosatt i Berlin. Om dagen jobber hun på kafé, om natten fester hun på en av byens mange klubber. En slik natt treffer hun Sonne og kompisene hans. Det oser fyll og fanteri av dem, samtidig utstråler de en inkluderende varme, særlig Sonne, som fascinerer med en blanding av rå og følsom maskulinitet.
Rastløs, ensom og spenningssøkende hekter Victoria seg på dem i det som først arter seg som formålsløs, nattlig sosing rundt i storbyen.
Victoria og Sonnes dragning mot hverandre har elementer i seg av Richard Linklaters «Before Sunrise», men i en mer proletær utgave, og med større realisme med hensyn til hvor mye klokt folk faktisk sier, eller helst ikke sier til hverandre. De langt på vei improviserte dialogene veksler mellom gebrokken engelsk og tysk og tegner et bilde av hvem vi har med å gjøre, vagt, men tydelig nok til både å bli urolig på Victorias vegne og fascinert av romansen som ser ut til å utvikle seg.
Uvissheten rundt hva som faktisk kan komme til å skje er essensiell for filmopplevelsen, så jo mindre du vet om handlingen, desto bedre. Ikke alt står like mye til troende, men filmen drives fremover av en til tider oppjaget puls og frenetisk uro, en urban rastløshet som henter næring fra så vel handlingen som Grøvlens organiske foto og filmens autentiske typer og skittenrealistiske atmosfære. Det gjør dette til en film jeg uvegerlig suges inn i og blir oppslukt av, der og da og på en måte som trumfer den strikte troverdigheten.
Formen gjør at den blir for lang og i perioder uttværet. Men med sitt eksperimentelle grep greier Sebastian Schipper å kombinere kunstfilm og actionfilm på en måte som tilfører førstnevnte spenning og nerve og sistnevnte en artistisk dimensjon. Det i seg selv er forfriskende nok.