Gjennombruddsromanen «Flink pike» viser hvor god Gillian Flynn er til å snekre fiffige plott som lurer leseren neste hele veien.
«Mørke rom» var hennes andre bok, og spørsmålet er om plottet denne gangen blir for fiffig for sitt eget beste. Det høyst originale opplegget fungerer muligens i romanen, som jeg ikke har lest. Men komprimert og visualisert blir det noe overlesset over så vel handlingen som løsningen på gåten, og samtidig noe påståelig og utvendig ved miljø— og personskildringene. Særlig ved Charlize Therons hovedperson, den traumatiserte Libby. Theron kommer aldri på innsiden av henne, selv om vi formelig ser hvor hardt hun jobber for å gjøre Libby til en usympatisk, lat og kleptoman antiheltinne.
Flynns historie ersåpass godt skrudd sammen at man uvegerlig blir nysgjerrig.
Som liten jente opplevde Libby at moren og de to søstrene ble drept på gården deres på prærien i Kansas. Storebroren Ben ble dømt for drapene.
25 år senere lever Libby et på alle måter shabby liv. Hun prøver å tjene noen grunker på andres medlidenhet eller interesse for historien hennes, og takker derfor ja til å mot betaling treffe medlemmene i en klubb som er i overkant opptatt av kriminalsaker. Libby selv husker i realiteten lite fra den fatale natten, men provoseres av klubbmedlemmenes teori om hva som skjedde og begynner motstrebende å nøste i historien.
Fortellingen veksler mellom nåtid og fortiden slik den artet seg før tragedien, og spenner opp et bakgrunnsteppe av klasseforskjeller og fattigdom blant 1980-tallets bønder.
«Mad Men»-stjernen Christina Hendricks står langt mer til troende som sliten og stadig blakkere enslig mor og gårdbruker, enn Theron gjør som bitch.
Flynns historie er såpass godt skrudd sammen at man uvegerlig blir nysgjerrig, og «Saras nøkkel»-regissør Gilles Paquet-Brenner porsjonerer ut såpass mange forskjellige hint og ledetråder og muligheter for misforståelser at interessen opprettholdes langt på vei. Det er når brikkene faller på plass at det hele rakner, paradoksalt nok.