Gustav Klimts berømte «Portrett av Adele Bloch-Bauer» utgjør det dramatiske dreiningspunktet i en historie som kanskje egner seg mer for dokumentarsjangeren enn for den ofte problematiske og selvrettferdige sjangeren «spillefilm basert på en sann historie».
Maleriet var et av mange tusen kunstverk nazistene ranet til seg under andre verdenskrig, i dette tilfellet konfiskert sammen med flere kostbare verk hos en kultivert, jødisk sosietetsfamilie i Wien.
50 år senere henger Klimts portrett i det østerrikske statsgalleriet som et nasjonalikon.
Fortidssekvensene fremstår som en konvensjonell kopi av et gross filmer om krig og nazisme.
På andre siden av Atlanteren, i Los Angeles, tar Adele Bloch-Bauers niese, Maria Altmann, opp kampen for å få maleriet tilbake.
Helen Mirren spiller Maria, og det gjør hun så godt det lar seg gjøre innenfor Simon Curtis trauste regi. Med hard aksent og elegante kostymer fremstiller hun en streng og foretaksom dame som synes å ha skrudd av alle bånd til så vel Østerrike som sorgen over familien hun forlot da hun rømte landet.
Filmen veksler mellom fortid i krigens Wien og en nåtid der Maria allierer seg med den unge, uerfarne advokaten Randy Schoenberg (Ryan Reynolds, så feilplassert i rollen at det er en gru), barnebarn til en annen flyktning fra det nazistiske Østerrike — komponisten Arnold Schönberg.
Mens nåtidssekvensene utvikler seg i retning av et halvhjertet, nærmest halvferdig rettssalsdrama i tradisjonell «de små mot de store og mektige-stil», fremstår fortidssekvensene som en konvensjonell kopi av et gross filmer om krig og nazisme, gjengitt i de forutsigelige, lett utvaskede fargene som skal illudere 1940-tall.
I tillegg til nazistenes forbrytelser under krigen, berøres forholdene i etterkrigstidens Østerrike, et tema en forfatter som Thomas Bernhardt har beskjeftiget seg mye med. I lys av dette, kunne, nei burde filmen etterlatt et stort ubehag og mange spørsmål og refleksjoner, men det gjør den ikke. Den er kjemisk fri for Bernhardts raseri, men full av en nesten barnslig karikering av «de slemme» østerrikerne.
Tung på labben og med en nesten støvete tradisjonell fortellerstil blir filmen også påtrengende didaktisk i sin gjentatte sirkling rundt minner og flashbacks. Dynket, dessuten, med sentimentalitet, skriver «Kvinnen i gull» seg inn i noe som utgir seg for å være en velment «vi må ikke glemme»-tradisjon, men som ender i en dypt problematisk tradisjon for holocaust som sippende, harmløs under-holdning.