«For every laugh, there should be a tear», uttalte en gang Walt Disney. Det var ment som en slags overordnet regiinstruks: for hvert smil, en tåre. Siden har dette blandingsforholdet vedvart og definert Disney-arven: en potent, sorgmunter cocktail bestående av like deler sødme og vemod.
Denne Disney-dualiteten har kanskje fått sitt aller fremste uttrykk i «Toy Story 2» (1999), en eneste lang meditasjon over tap, tid og tilhørighet. En mollstemt, bittersøt feiring av barndommens uskyld og utstrekning — men også ugjenkallelige slutt. Så presis i penselføringen at den som ikke gråter en skvett under sangnummeret «Hun elsket meg», neppe kan være vel bevart.
I «Innsiden ut» tar regissør og «Toy Story»-medvirkende Pete Doctor (Buzz Lightyear er modellert etter ham selv), Walt Disney-loven enda et skritt videre. Fra regigrep og forretningsimperativ til eksistensiell erkjennelse: Gleden og sorgen er ikke rivaler, men to allierte. Uten den ene, kan heller ikke den andre eksistere.
«Innsiden ut» spiller ut sine innsikter ved å ta oss inn i hodet til elleve år gamle Riley, der kontrollsenteret befolkes av henholdsvis Glede, Avsky, Frykt og Sinne. Og denne ulykksaligheten Sorg, som tilsynelatende ikke gjør annet enn å gå i veien.
Hittil i livet er det Glede som stort sett har hatt hendene på rattet, men når Riley og foreldrene flytter fra vinterparadiset Minnesota til et brunstenket San Francisco, tar de andre over mer av styringen.
I et iherdig forsøk på å bevare den gode stemningen slynges Glede - i selskap med Sorg - ut på en reise blant hjernens ulike bestanddeler: Minnebanken, Underbevisstheten, Tanketoget og Drømmeproduksjoner AS - for å nevne noen. Slik får Rileys prøvelser en helt visuell representasjon: en håndgripelig berg-og-dal-bane som de minste vil fryde seg over, og de voksne vil nikke gjenkjennende til.
Parallelt med at Glede løper omkring for å redde et sinn i ubalanse, følger vi Rileys mer eller mindre helhjertede forsøk på å gjøre gode miner til slett spill. Foreldrene har nok med sine egne bekymringer og har en tendens til å bruke datteren som solgarantist. Hvor er den glade jenten mi, spør faren, hver gang datteren er lei seg og bare trenger trøst.
Her er filmens lille kilevink til foreldre, barnehageansatte og førskolelærere som måtte mene at barn skylder å smile til tilværelsen. La den blå timen virke i fred!
I stedet viser filmen hvordan sorg og tap er en forutsetning for å vokse opp - og hvordan de spiller på lag med gleden. For hvert smil, en tåre.
«Innsiden ut» er en triumf. Ingen «Toy Story 2», men heller ikke langt unna.