Uroen ligger som en vibrerende nerve gjennom Kari Anne Moes dokumentarfilm.
Rastløs, kroppslig uro.
Uro for fremtiden, for evnen til å mestre, for å møte nye situasjoner. Men i dette miljøet er ikke all denne uroen nødvendigvis et problem.
— Hva ville skjedd med Emil i Lønneberget i norsk skole i dag? Barnebokhelter som Pippi Langstrømpe, Tom Sawyer og Huckleberry Finn ville i levende live vært stinne av Ritalin, sier en av Pøbelprosjektets foredragsholdere. Ungdommen svarer med smil som vitner om gjenkjennelse så vel som manglende erfaring med lærere som snakker om ADHD på denne måten.
Pøbelprosjektet retter seg mot ungdommer som opplevde skolen som et nederlag, som droppet ut av videregående eller fikk et vitnemål som ikke duger i et utdanningssystem som tilgodeser teoretisk kunnskap og teoretiske evner. Flere av dem er i begynnelsen av tyveårene, og opplever at livet står i stampe.
— Du har ikke hull i CV-en, du har livserfaring, understreker en kursleder, og går med det til kjernen av prosjektet. På veien mot å få kursdeltakerne tilbake på skolen eller ut i jobb er det ikke nederlagene som står i sentrum, men ressursene.
Eddi Eidsvågs pøbelprosjekt startet i 1997 og drives i dag som et ideelt og landsomfattende aksjeselskap rettet mot ungdom og unge voksne som har droppet ut av skolen.
Med fire personligheter i sentrum følger Kari Anne Moes film et av kursene gjennom en vinter i Oslo. Det er Maylén, som droppet ut på grunn av ADHD og som ikke skaffet seg jobb, men ble mamma. Det er Jakob, som prøver å jobbe seg bort fra et rusproblem. Det er stillfarne Kelly, som mangler selvtillit. Og så er det Jan Olav, som vi kommer tettest på og som kanskje har levd det tøffeste livet.
To ting slår meg underveis.
Det første er hvilket mot de viser, disse ungdommene, når de slipper filmskaperne så tett innpå seg og sin egen sårbarhet i en slik prosess som Pøbelprosjektets kurs faktisk er.
Filmskaper Moes metode består i tilstedeværelse, en «flue på veggen-posisjon» der hun verken arrangerer, intervjuer eller intervenerer, men lar kursets dynamikk og deltakernes personlighet og væremåte utspille seg for åpent kamera. Hvor lang tid hun har brukt på å opparbeide trygghet og tillit kan vi ikke vite, men er det noe som tilsynelatende ikke affiserer ungdommene, så er det Moes kamera.
Det andre som slår meg er kursledernes pedagogikk, der de med tålmodighet og kreativitet kombinerer krav, konfrontasjon og direkte tale. Positive tilbakemeldinger står sentralt, det samme gjør stimuleringen av kursdeltakernes evne til selv å reflektere og finne ut av problemstillinger, være seg rundt sinnemestring eller hvordan man skriver jobbsøknad.
Tett klipp og ditto kameraføring forsterker filmens vibrerende nerve og gir en medrivende, rørende film befolket av mennesker man blir glad i. I første omgang har den nok størst appell til pedagoger og andre som har med ungdommer og unge voksne å gjøre. Men også politikere, skolepolitikere især, bør ta seg en tur på kino. Ja, egentlig bør alle som har med mennesker å gjøre se «Pøbler». Filmen underslår ikke at ikke alt går på skinner for alle deltakerne i prosjektet. Noen bakser med tøffere problematikk enn andre. Men filmen viser viktigheten av å anerkjenne mange slags erfaringer, at det finnes mange veier til et godt liv og mange varianter av hva som er et godt liv.
Filmen har premiere på filmfestivalen i Haugesund og kommer på kino fra 21. august.