Innledningsvis i «MI: Rogue Nation» går Ethan Hunt (Tom Cruise) inn i en av Londons utallige vinylbutikker. En av de ansatte spør om det er noe spesielt han er på utkikk etter. Om det er! Shadow Wilson, svarer Hunt. Jazztrommeslageren kjent for sin «light touch», sine lette, fintfølende slag. Det samme håndlaget kjennetegner det femte kapittelet i rekken av MI-filmer.
Der 2011-utgivelsen «MI: Ghost Protocol» rebootet og rehabiliterte MI-franchisen med sin storslagenhet, går «Rogue Nation» andre veien og toner ned uttrykket. Et slags «back to basics»-strategi som også har tjent de siste James Bond-filmene vel. «Light touch» er det nye hardtslående. Resultatet er en stram, lettbeint og velkomponert film som aldri overvelder, men gjør en sulten på mer.
«Rogue Nation» foregår i et univers uten tidsangivelse, men referanser til flyforsvinninger i Sørøst-Asia, terrorberedskap, tsjetsjenske separatister og omfattende dataovervåking, gir den et kontemporært preg. Gitt dette nye risikobildet og de uortodokse arbeidsmetodene til IMF (Impossible Mission Force), lykkes CIA-sjef Alan Hunley (Alec Baldwin) med å overbevise den politiske ledelsen om å avvikle IMF og i stedet overføre ressursene til CIA.I begynnelsen av filmen er derfor IMF-gjengen vi har lært å kjenne — Benji Dunn (Simon Pegg), Luther Stickell (Ving Rhames) og William Brandt (Jeremy Renner) - hensatt til CIAs kontorer der de sånne passe motivert slår i hjel tiden med å spille dataspill. Den som derimot ikke er der, er Ethan Hunt, som til CIAs forargelse har forsvunnet fra radaren og driver solojakt på The Syndicate, en verdensomspennende terrororganisasjon som ifølge CIA-sjefen kun eksisterer i Hunts fantasi.
I dette villniset må Ethan Hunt navigere i en tofrontskrig mot CIA og en terrorleder som ønsker å destabilisere verden slik vi kjenner den. Eller kanskje vi skal kalle det en trefrontskrig? For kan han stole på det nye, kvinnelige bekjentskapet, Ilsa Faust (Rebecca Ferguson)? Hva slags agent er hun egentlig? Dobbeltagent? Trippelagent? Uansett representerer hun et sårt tiltrengt kvinneinnslag (og sjeleliv) i et påfallende mannstungt univers.
Med ikke så rent lite ømhet har de siste «Terminator»- og «Die Hard»-filmene på humoristisk og avvæpnende vis nikket til den uunngåelige aldringsprosessen hos sine hovedkarakterer: at de enkelt og greit ikke er like unge, raske og spretne lenger.
Ikke så i tilfellet Ethan Hunt. Noen vil sikkert innvende at det er på tide at han vokser opp, men like standhaftig fortsetter evigunge Tom Cruise å trosse naturens aldringstegn. I «Rogue Nation» har 53-åringen attpåtil tatt på seg å gjøre noen av de mest risikofylte stuntene på egen hånd - langt unna disse hersens grønne skjermene som gir altfor mange nye filmer et animert og generisk preg. Resultatet er, til sjangeren å være, et nært og uforfalsket filmuttrykk. Ikke minst i scenene fra Wiens operahus, der regissøren blunker til Alfred Hitchcock («The Man Who Knew Too Much»).
Undervannsscenen og motorsykkeljakten i Marokko må også trekkes frem, i en film som slår lett og fintfølende på cymbalene og som for første gang gjør det enkelt å glede seg til den neste filmen i rekken, som garantert kommer. Eller som CIA-sjefen sier i et oppskaket øyeblikk: «Hunt is the living manifestation of destiny!»