Det fortelles at Batseba var så yndig og attråverdig at Kong David helt mistet besinnelsen. Først satte han barn på henne, og deretter plasserte han Uria, hennes ektemann, helt fremst i hærtoget («uriasposten«) for å dekke over sin egen udåd. Navnet Everdene vil mange gjenkjenne som heltinnen i «Hunger Games»-serien.
Bathsheba Everdene i «Far from the Madding Crowd» (hvis forrige filmadapsjon, i 1967, fikk oversettelsen «Fjernt fra byens larm«) er, som navnet mer enn røper, den tapte forbindelsen mellom disse to skikkelsene. Uimotståelig som Batseba; egenrådig som Everdene. Eller som hun selv sier: «I'd like to be a bride at a wedding, but without a husband.»
Blant bugnende åser og værbitte steingjerder i viktoriatidens England, der «Far from the Madding Crowd» utspiller seg, er dette med på å gjøre Bathsheba (Carey Mulligan) til et like ettertraktet som uoppnåelig koneemne. Når hun attpåtil arver distriktets største gods fra en fjern onkel, tar det derfor ikke lang tid før det står tre friere uti garden. Men hvem skal hun velge?
Den bredskuldrede og arbeidsomme Gabriel Oak (Matthias Schoenaerts) som ser henne? Den deklamerende sweettalkeren Frank Troy (Tom Sturridge) som får henne til å blusse? Eller kanskje den bemidlede og sørgmodige William Boldwood (Michael Sheen) som hun kan gjøre hel igjen?Romanen «Far from the Madding Crowd» (1874) var Tom Hardys gjennombrudd som forfatter. Bokens styrke ligger i vektingen mellom de tre frierne — alle har, for å si det litt krøkkete, reelle fordringer på Bathshebas kjærlighet. De er alle, på hvert sitt vis, gode kandidater.
I filmen er det egentlig bare én kandidat. Mye av det skyldes filmkonvensjoner og sjangerkrav, men også noen snarveier som styrer klar av stoffets klassedimensjon. Her kunne det vært mye mer å hente. Bathsheba rives ikke bare mellom fornuft, følelser og det kronglete kjærlighetsbegrepet - men også et sett historiske og samfunnsmessige betingelser.
I filmen skyves disse helt i bakgrunnen og vi står igjen med en rent individuell avveining, et soloprosjekt. Bathsheba første innskytelse er symptomatisk nok å gå for ham som investerer minst i henne.
Hvorfor i alle dager gjør hun det? Dette har filmen store problemer med å anskueliggjøre.
Hvilke forventninger og samfunnskrav er det Bathsheba opponerer mot ? Hvorfor er hun besatt av å hegne om sin egen uavhengighet - selv i kjærlighetslivet? Her må den nysgjerrige tilskueren nødvendigvis ta veien til litteraturen. Regissør Thomas Vinterberg («Festen», 1998) har få svar.
Han har til gjengjeld et utsøkt blikk for det visuelle. Alliert med sin faste fotograf Charlotte Bruus Christensen kjærtegner han den britiske landsbygden i et dust og solfylt billedspråk. På lydsiden bidrar Craig Armstrong med melodramatiske strykere som understreker romantikkens første lov: Noe må komme imellom. Kjærligheten trenger hindringer.
Skryt også til Carey Mulligan, hvis på samme tid uttrykksfulle og porselensaktige oppsyn synes skapt for motstridende skikkelser i viktoriatidens England.