Channing Tatum kan gjerne danse i to strake timer for min del, og han behøver ikke rulle med underlivet. Han er et betakende syn uansett, en genuint talentfull danser med en persona som forener overdimensjonerte muskler og fjærlett sensualitet.
Steven Soderbergh spilte uhemmet på dette i den første filmen om stripperen Mike som drømte om å bli møbelsnekker, løselig basert på Tatums faktiske erfaringer som ung stripper i en uggen bransje.
«Magic Mike» både overrasket og betok, for bak harrykostymer og 80-tallsmusikk, glinsende muskler og ristende rumper, skjulte det seg et jordnært relasjonsdrama som strakte seg over flere plan og snudde opp ned på opptil flere klisjeer.
«Magic Mike» var en tøysefilm med sjel. Det er ikke tilfelle med oppfølgeren. «Magic Mike XXL» fremstår mest som et forsøk på å skvise noen ekstra kroner ut av en uforutsett suksess, uten å skjønne hva suksessformelen faktisk besto i.
Tittelen lover svære greier, og holder for så vidt løftet. Det vi får mye av, er mer eller mindre velkoreograferte danse— og/eller strippeshow. Det vi får lite av er sårheten, drømmene og alt det andre som ga Soderberghs film dybde og substans.
Tre år etter at Mike trakk seg ut og startet bedriften han drømte om, står de gjenværende i Kings of Tampa på randen av samme beslutning. Det er på tide å forlate bransjen, men først skal de avlevere et siste, forrykende show.
Med Myrtle Beach i South Carolina og den årlige samlingen for mannlige strippere som mål, tar «Magic Mike XXL» form av en landeveisfilm som forener Mike og gjengen, minus Dallas (Matthew McConaughey), hvis fravær er merkbart for filmens tone og dynamikk.
Selv om reisemålet er klart, soser filmen seg retningsløst av gårde, løselig sydd sammen rundt diverse opptrinn der dollarsedlene flagrer og kvinner i alle aldre og størrelser hviner og kviner og blir gjort stas på ved å bli klådd på. Holdningen, slik truppens konferansier Rome (Jada Pinkett Smith) formidler den, er at alle kvinner er dronninger som skal tilbes, helst ved å få et mannlig bekken stukket oppunder nesen.
Borte er de vilt underholdende dansenumrene som preget forrige film. Oppvisningene nå er oftere en besnærende blanding av påtatt ømhet og klam, usexy kleinhet. Solooppvisningen Richie (Joe Manganiello) gir til beste på en bensinstasjon for å få kassadamen til å smile oppsummerer langt på vei det hele. Vittig, frastøtende og invaderende på samme tid forener scenen maskulinitet og feminitet, samtidig som den favner strippingens mykhet og sensualitet, vulgaritet og absurde latterlighet.
Hvorvidt inntrykket er intendert, er usikkert. Hele filmen virker uinspirert. Ingenting står på spill. Man ser at Channing Tatum jobber for å holde oppe sjarmfaktor og energi, men det hele fisler ut i den ugne følelsen av at dette er en totalt unødvendig oppfølger.