Da TV-serien «Entourage» første gang dukket opp i 2004, besto den av like deler Hollywood-satire og bromage. Ettersom serien gikk sin seiersgang, og gjengens filmstjerne og økonomiske garantist ble stadig mer fremgangsrik, ble satireelementet gradvis skrubbet vekk. Outsiderne ble innsidere. Turtle, av alle, ble venture capitalist.
De åtte «Entourage»-sesongene er sånn sett historien om en TV-serie som blir stadig mer komfortabel i sitt eget skinn; der den lett distanserte satiren som preget de innledende sesongene gradvis gir vei for den voyeristiske omfavnelsen av det hollywoodske.Fire år senere er spillefilmen her, og utviklingen er ved veis ende. Den litt obsternasige avglansen fra de første sesongene er for lengst vekk, og som i de to utilrådelige «Sex and the City»-filmene avspises vi med et opptint kyllingstykke helt uten den spensten og saften som kjennetegnet råvaren.
Anslaget er på en yacht utenfor Ibiza, der Vince (Adrian Grenier) trøster seg med et femtitalls bikinikledde damer etter at ekteskapet hans røk etter ni(!) dager (sesong åtte avsluttet med at Vince fløy av gårde for å gifte seg med sin utkårede). Men som vennen Turtle (Jerry Ferrara) bemerker: Det er faktisk ikke så gærent til å være et Hollywood-ekteskap. Britney Spears og Jason Alexander holdt for eksempel i 55 timer.
Nyankommet på båten er også Eric aka «E» (Kevin Connolly) og halvbroren til Vince, Johnny «Drama» Chase (Kevin Dillon). En telefon går til agenten Ari Gold som er lei av pensjonisttilværelsen i Italia, og vil tilbake til Los Angeles.
Etter den velkjente Jane’s Addiction-vignetten («Superhero»), introduseres filmens hovedmotiv: Vince har regissert og spilt hovedrollen i filmen «Hyde», en slags «Blade»-kopi i en ikke-angitt, dystopisk fremtid, der Vince spiller en slags DJ/frigjøringshelt med evne til å mobilisere mobben mot den truende overmakten — via musikk, laser og ampuller. Noe sånn. Ikke still noen flere spørsmål, er du snill.Budsjettoverskridelsene er imidlertid påtagelige, og «E» og Ari Gold, henholdsvis filmens produsent og studioeier, må tigge om nye investeringsmidler hos den Texas-baserte oligarken Larsen McCredle (Billy Bob Thornton). For å forsikre seg om at pengene i så fall er vel anvendt, sender han sønnen til Hollywood for å se en rå-versjon av filmen.
Liker sønnen det han ser? Vel, han liker iallfall ikke at han bare er farens sendebud og at Vince stikker av med alle damene. Denne floken av daddy issues, sjalusi og misunnelse blir det så opp til våre venner å finne ut av.
Den som har sett noen episoder med «Entourage» vil vite hva som følger. Vince vil fortsette å smile avvæpnende og si: «It’s all good»; Ari vil rope i telefonen og gå på sinnemestringskurs med konen; Johnny vil klage over livets urettferdighet sånn generelt; og Turtle - seerens representant - vil gå rundt, røyke litt bønne og prise seg lykkelig over bare å være med on the ride.
Mest overraskende, bortsett fra at Thierry Henry og Warren Buffett dukker opp, er utviklingen til den ellers monogame «E», som anslagsvis ligger med flere damer i løpet 24 timer enn han gjorde gjennom hele TV-serien. Men så er det vel bare det at han innerst inne savner eksen Sloan, da.
Å bruke en tornefull Hollywood-produksjon som narrativt omdreiningspunkt, er ikke noe nytt i «Entourage»-sammenheng (stikkord: «Medellin»). Forsøket på å gjøre det i løpet av halvannen time er imidlertid noe nytt, og langt mer enn denne filmen greier å bære, som kneler under vekten av sin overlast. Flere ting halter og enkelte av trådene som introduseres har tilsynelatende bare forsvunnet i klippen.For hva er i det hele tatt poenget med Turtles flørt? Og hva skjer med den onanivideoen til «Drama»?
Nei, da skulle regissør heller ha laget en hel sesong. Eller bare latt butikken hvile i fred.