Den handlekraftige ungdommens optimisme kontra den desillusjonerte voksnes negativitet.
1960-tallets teknologiske fremtidstro kontra 2010-tallets dystre utsikter til kollaps og katastrofer.
Med disse motsetningene i bunn, ruller Brad Bird ut et eventyr tungt lastet med action og effekter, befriende mengder lun humor og et i overkant krystallklart budskap.
Det hindrer likevel ikke «Tomorrowland» i å være en ganske fornøyelig film, oppfinnsom og energisk. Det siste mye takket være Britt Robertson, som virkelig gir jernet i den bærende rollen som Casey Newton. Smart og særdeles teknologiinteressert vikles den unge jenten inn i så vel mystiske som livsfarlige situasjoner, der det til syvende og sist er jordens fremtid som står på spill.
Gammel grinebiter og ung optimist er et velkjent motsetningspar på film. Av de mer uforglemmelige er animasjonen «Up», som Brad Bird var sterkt involvert i. Der la den surmagede enkemannen Carl Fredricksen ut på en dristig ballongferd med en blid og lubben speidergutt som blindpassasjer.
Frank Walker er ikke fullt så gammel som Fredricksen, men den isolerte einstøingen og vitenskapsmannen er like lite villig til å åpne døren når ungdommen banker på. Og Casey lar seg like lite stoppe av stengte dører som unge Russel gjorde. Som i «Up» fører omstendighetene til at de fanges i hverandres selskap og sendes ut på en dristig og eventyrlig ferd.
George Clooney kler å være gretten, og ser ut til å stortrives både i rollen som Frank og i en film med et så klart humanistisk budskap.
Størst inntrykk gjør likevel unge Raffey Cassidy som Athena, en gåtefull og nydelig spilt jenteskikkelse med avgjørende betydning både for Frank og Casey.
Filosofisk, visuelt og med sine reiser i tid og rom, kan «Tomorrowland» gjerne ses som en miks mellom lettversjonen av «Interstellar» og «Trollmannen fra Oz». Samtidig tar den opp tråden fra de mange filmene om kunstig intelligens, og viderefører en stadig pågående diskusjon rundt roboters evne til, og mulighet for, emosjoner og empati.
Brad Bird skrev og regisserte «Ratatouille» og «The Incredibles», to av 2000-tallets topp ti animasjoner. Med ham på laget etter å ha kjøpt Pixar, ble Disney tilført en kreativ sjel som overskrider rammene som ofte gjør selskapets filmer konforme generelt og halvhjertede i sine forsøk på å bryte det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret spesielt. Bird har gitt oss et mangfold av så vel guttefigurer og mannspersoner som jenter og kvinner. I «Tomorrowland» gjør han Casey til en målrettet, uredd og handlekraftig jente og utstyrer henne med en enslig far som også er arbeidsløs NASA-ingeniør. Franks desillusjonerte livsinnstilling skyldes både politiske og følelsesmessige forhold.
Produksjonsdesignerne og scenografenes kreative miks av futuristisk fremtid og antikvarisk science fiction gir en visuelt flott og morsom film. Som voksen opplever jeg 1960-tallets temapark og tittelens mystiske, mytiske Tomorrowland som en fortryllende detaljrik og nostalgisk påminnelse om datidens ideer rundt hvordan fremtiden ville bli.
En halvtime for lang tvinges filmen til noen hastige snarveier på slutten, før det hele fisler ut i føleri. Glasert med Michael Giacchinos pompøse musikk bytter det filmens sjarmerende lekenhet ut med en skolemesterstreng oppfordring om å ta ansvar for kloden og å handle, nå. Uansett hvor velvillig innstilt jeg måtte være til den appellen, skulle jeg ønske filmskaperne hadde formidlet den i en mer elegant form.