Syv venner, hvorav tre ektepar, møtes til et i utgangspunktet hyggelig middagsselskap. En av dem får den ikke helt smarte ideen at alle skal legge mobilen på bordet og lese opp innkommende meldinger eller besvare oppringninger med høyttaleren på.
Så får man bare akseptere at disse relativt voksne middelklassemenneskene er så ubetenksomme at de går med på et premiss som fort kan få svært uheldige følger for uskyldige tredjepersoner. Det viser seg jo også snart at noen av dem heller ikke på andre områder opptrer særlig voksent. Og dramaturgisk er dette en glimrende idé, selv om man vet at det kommer til å bli stygt. Eller nettopp derfor.
Med mesteparten av handlingen lagt til en leilighet, en bordsetning, er dette et kammerdrama om forestillingens kunst, der en pågående måneformørkelse kaster et litt for symboltungt skjær over maskefallet som utspiller seg. Noen avsløringer er heller forutsigbare, andre mer overraskende. Særlig på slutten, der handlingen får en vri som ikke var lett å forutsi.
Den innimellom litt belærende tonen er kanskje nødvendig, gitt bakgrunnen for hvorfor den kommer. Men særlig elegant er den ikke. Regissør Paolo Genovese lykkes bedre når han ikke legger føringer for hvordan disse syv oppleves, som individer. Selv om det saktens viser seg å være en drittsekk eller to i forsamlingen, står ingen frem som moralsk overlegent motstykke. Like mye som løgn og bedrag er det menneskelig sårbarhet og lengsel som etter hvert kommer til syne.
Filmen byr dessuten på et gledelig gjensyn med Alba Rohrwacher, en av italiensk films beste navn for tiden. Hun var å se i Luca Guadagninos «I am Love», der hun spilte mot Tilda Swinton, men huskes særlig for ungpikerollen i fjorårets vakre «Miraklene i Toscana», som søsteren Alice regisserte.
Her inngår hun i et fint ensemblespill, der nærbilder, mimikk og kroppsspråk bidrar til å bryte opp den litt stive rammen leiligheten og middagsbordet setter for filmen.