Av og til må det gjøre vondt før det gjør godt. Komedien «Min pappa Toni Erdmann» er full av vonde øyeblikk. Det vondeste er kanskje et langt øyeblikk der pappa Winifred og datter Ines står og venter på en heis, mens den pinlige tausheten mellom dem nesten skjærer lerretet i to.
Winifred er på vei hjem til Tyskland etter å ha vært på uanmeldt besøkt hos Ines i Bucuresti, Romania, der hun arbeider – intenst, kan man vel si – som rådgiver i et konsulentfirma. Han skjønner kanskje like lite av hva jobben går ut på som vi i kinosalen gjør, bortsett fra at vi alle etter hvert forstår at noen risikerer å få sparken når konsulentene har sagt sitt.
Ines er i det hele tatt et eple som har trillet ganske langt fra stammen. Ekstremt fokusert og gravalvorlig går hun 110 prosent opp i jobben. Winifred, derimot, er en spøkefugl som behersker maskeraden bedre enn begrensningens kunst.
Det han ser av livet til Ines’ bekymrer ham. Med god grunn. Bak Ines’ blazer og kontinuerlige snakk i mobilen, aner man etter hvert et livsmismot som kan ligne en depresjon. Så pappa tar med seg sine alltid tilgjengelige løstenner, pluss en parykk, og dukker nok en gang uanmeldt opp i Bucuresti. Ikledd sitt alter ego Toni Erdmann innleder han et spill som Ines ikke bare trekkes med i, men etter hvert også spiller med på, på en måte som gradvis endrer forholdet og kommunikasjonen mellom far og datter. Og dermed også Ines.
Ok. Løstenner og parykk høres ut som en dårlig idé, både for en aldrende pappa og som konsept i en komedie. Så er da heller ikke Winifred/Toni en umiddelbart morsom fyr. Snarere tvert imot. Til å begynne med virker han ekstremt irriterende, som den onkelen i familieselskapet som forteller de samme dårlige vitsene år etter år. Men stemningen snur, for å si det sånn, og det er noe av clouet ved filmen, og litt av årsaken til at den og regissøren har hanket inn priser fra Cannes til Haugesund, og sopte med seg de fem mest prestisjefylte av sorten under årets European Film Awards. To av dem gikk til hovedrolleinnehaverne Peter Simonischek og Sandra Hüller, vel fortjent. Ingen av dem har vært mye å se på norske kinoer, men de som så Hans-Christian Schmids svært gode «Rekviem» fra 2007 vil kjenne igjen en ti år eldre Hüller. Også for rollen i «Rekviem» ble hun behørig priset.
Som komedie har «Min pappa Toni Erdmann» øyeblikk der gapskratten melder seg. Men for det meste er humoren av det tørrvittige slaget, fyrt oppunder av pinlige, vonde, absurde, paradoksale øyeblikk og en handling som stadig går nye veier. Det gjør dette til en prisverdig åpen film, både hva angår handling og tematikk.
Innimellom legger Maren Ade inn noen både vilt underholdende og sviende observasjoner av de privilegerte, vesteuropeiske forretningsfolkenes livsstil, oppførsel og makt i et land som etter overgangen fra kommunisme til kapitalisme fikk nye problemer å stri med, og hvor fattigdommen eksisterer omtrent på konsulentfirmaets dørstokk.
Gjennom dette, og ved at arbeidet til Ines kan resultere i oppsigelser, tematiserer filmen begrepet forgjengelighet på et overordnet, politisk plan. Om noe utgjør en slags ryggrad i fortellingen, er det nettopp forgjengelighet og tap. Datteren som ikke viderefører farens humanistiske idealer. Livet, som – slik Winifred sier det, handler om å få ting unna, og så, plutselig, er også livet selv unnagjort.
Opp mot den siste, bitre erkjennelsen holder Maren Ade frem humoren og den tøvete leken som en livbøye for å gjøre vår korte stund på jorden til noe mer enn ørkesløst kav.
Men først og fremst ser jeg filmen som en langsom innsirkling av, og dybdeboring inn i, en komplisert far-datter-konstellasjon. Og som sådan er den en både utsøkt og dypt bevegende studie i hvordan man via maskespill kan la maskene falle. Uten å tape ansikt.