I en galakse langt, langt borte finnes det folk vi ikke er blitt kjent med. Med «Rogue One» prøver produsentene seg frem med hvordan de best kan fortsette å tjene penger på det rike universet George Lucas har gitt oss. Dette er den første filmen som blir frontet som uavhengig av hovedsagaen, men likevel; vi er mellom episode tre og fire og får vite om soldatene som stjal planene til dødsstjernen Luke Skywalker ødelegger i episode fire. Og i likhet med «The Force Awakens»: Her er mer av det samme.
Likevel er «Rogue One» noe å glede seg til. Tross innsigelser kan det sies at den siste tredjedelen er blant de cinematiske klimaksene som har imponert meg mest i år.
Regissør Gareth Edwards slår på den samme stortrommen han brukte da han lagde «Godzilla» (2014), med velkoreografert action og fiffige visuelle løsninger. I sistnevnte film behandlet han fallskjermhoppere som om det var et maleri av Caravaggio.
«Rogue One» løftes til noe ekstra severdig nettopp fordi Edwards evner å visualisere følelsen av rom. For å si det enkelt: Edwards skaper illusjonen av at du er der. Når store objekter flyr mot oss så ser de store ut og når et torg skal være klaustrofobisk så er det lite og trangt.
Den som har sett mange action- og superheltfilmer de siste årene vil forstå hvorfor dette er viktig. De siste årene har gitt oss altfor mange sekvenser uten visuell logikk, eller med rask klipping for å skjule at ting ikke ble gjort ordentlig under produksjonen. Sergio Leone savnes.
I «Rogue One» er det flere øyeblikk der de bare flytter kameraet litt i stedet for å klippe. Resultatet er verdig applaus, fordi dette lille ekstra tiltaket skaper mere sanntid, som om vi - i et par sekunder - faktisk befinner oss på en fremmed planet selv og er med i et voldsomt angrep. Det hjelper at Donnie Yen og Jiang Wen, begge kinesiske filmstjerner, har fremtredende roller i «Rogue One». De to er vant til intrikate actionsekvenser, spesielt Yen som har gjort suksess med «Ip Man»-filmene.
Likevel blir det vanskelig med ukritisk begeistring når veien mot klimakset er så kronglete som det er her. Uinspirert dialog og barne-TV-karakterisering gjennomsyrer begynnelsen. Det er ment å fungere klarleggende for handlingen, men konsekvensen er at flinke skuespillere som Felicity Jones, Mads Mikkelsen og Forest Whitaker må si følelsene sine høyt i stedet for å vise oss de gjennom faget sitt. Kan man ikke bare stole på publikums vilje til å tro på ting?
Så har filmen en CGI-karakter som kommer til å være en av de mest kontroversielle på lang tid. Det finnes dog menneskelige lysglimt: Diego Luna tilnærmet seg «Rogue One» med en James Cagney-aktig intensitet, mens Riz Ahmed beviser igjen at han er et stort talent. De gjør alle sitt beste for å gi dybde til et plott som sliter med å fortjene vår respekt. Det er fordi stort sett hvert eneste sekund handler om å legge opp til de første Star Wars-filmene, noe som gjør at dialogen og karakterenes valg føles fri for konsekvenser, uten den emosjonelle fremdriften som gjorde episode fire og fem til filmhistoriske høydepunkt. De ble laget i kjølvannet av Vietnamkrigen og ble rikere av den grunn, mens «Rogue One» er nok en film som strategisk går inn for å fornærme ingen, enten du er i Montana, Bergen eller Montana, USA.
Dette er kanskje verdens dyktigste håndverkere, men her er det lite annet enn dyktige håndverkere. Ikke rart vi allerede nå fortelles at vi bør glede oss til neste film.