La det være sagt: Selv om «Evolution» har 12-årsgrense og handler om en tiåring, er ikke dette en film jeg vil anbefale for barn. Ikke bare er stemningen gjennomgående mørk og foruroligende, her er også nærbilder man med moderne omskriving trygt kan kalle «krevende». Og da snakker jeg ikke bare om den avskyelige maten som tilberedes på en spartansk komfyr av en mystisk morsskikkelse.
Nicolas bor med henne på en øy befolket utelukkende av prepubertale gutter og kvinner kledd i jordfargede klær. Men de som av dette forventer en landsens idyll, venter forgjeves.
Skjønt det mangler ikke på skjønnhet. Filmet i et øde, vulkansk område på Lanzarote finner Lucile Hadzihalilovic og Manuel Dacosse – fotografen hennes – så vel karrig skjønnhet til lands som overdådig skjønnhet under vann.
Vannet står sentralt. Av hav er vi kommet, synes å være filmens utgangspunkt. Spørsmålet er: hva skal vi bli? For på øyen foregår et skrekkelig eksperiment i skjæringspunktet mellom Mengeles medisinske forsøk og forvrengt, feministisk science fiction. Samtidig kan det som skjer være en fabel, eller en drøm, eller et hallusinatorisk produkt av maskulin frykt, spunnet rundt spørsmål om kjønn og modning, puberteten som overgangsfase og det å miste kontrollen over egen kropp.
Her, og i tittelen, ligger også en dulgt og uhellsvanger kommentar, eller fabulering, rundt moderskap og reproduksjon, noe som gjør at filmen til en viss grad knytter an til ikke fullt så forvrengte, feministiske science fictionfortellinger à la det forfattere som Marge Piercy og Margaret Atwood leverte på 1970- og 1980-tallet.
I så måte fascinerer «Evolution» på flere plan, men blir litt for åpen og gåtefull til helt å fungere som fortelling. Av og til balanserer den også hårfint mot pretensiøs avantgardisme, der den esoterisk lukker seg om seg selv og sine ideer snarere enn åpne for undring, meddiktning og en dypere forståelse av handling og tematikk. Likevel har filmen en atmosfære, en sugende kraft, tematisk og estetisk; som både fascinerer, fengsler og forferder.