Hacksaw Ridge var amerikanernes kallenavn på et høydedrag nær Urasoe-Mura på den japanske øyen Okinawa.
Krigshistorisk et av mange strategiske områder i Stillehavskrigen, topografisk bestående blant annet av en åskam og en loddrett klippe som måtte forseres via en taustige.
Japanerne holdt høyden ved hjelp av bunkere, et nett av tunneler som skjulte store styrker, samt landskapsmessige fordeler. Hacksaw Ridge var, med andre ord, et av andre verdenskrigs mange helveter på jord. En dødsfelle. Et inferno av rotter og råtnende lik, uoversiktlighet, flammekastere, avrevne kroppsdeler, granater, hvinende kuler og skrikende, sårede soldater. I dette kaoset gjorde Desmond Doss en ekstraordinær, livreddende innsats som sanitetssoldat. Det bemerkelsesverdige er at han var ubevæpnet. Han var, i praksis, en militærnekter som hadde vervet seg. Han var også en dypt troende syvendedags adventist. Men det var ikke bare troen som hindret ham i å bære gevær.
I filmen om ham forteller Mel Gibson inngående om hvorfor Doss ble pasifist. Og mere til. De som kjenner Gibsons filmografi, vet at han gjør det grundig, om enn ikke subtilt. Er det noe Gibson ikke kjenner, så er det antydningens kunst. For ham er undertekst et fremmedord.
Resultatet blir temmelig bombastisk, på alle vis, enten det dreier seg om sakte film når følelser skal understrekes, romantikk og smektende strykere, eller slagscenene på Hacksaw Ridge. Kjenner man Gibsons filmer, vet man også hvilket forhold han har til blod og gørr, og her tar han det ut til fulle. Dermed får man en film som ikke et øyeblikk underslår krigens grusomme realiteter, noe som av og til er helt nødvendig, både som påminnelse og – som her – for å vise rekkevidden av dåden Doss utførte. Samtidig beveger dette grusomhetens teater seg farlig nær noe krigspornografisk som muligens også handler om Gibsons tilsynelatende dyrking av eller fascinasjon for blodbad og lidelse; som også var et gjennomgående trekk ved «Braveheart», «Apocalypto» og «The Passion of the Christ».
De dvelende og intense slagscenene bidrar også å gjøre filmen unødvendig lang, og kan for noen, inkludert meg, virke ganske utmattende. Men de er uhyggelig velproduserte, i dobbelt forstand. Gibson og fotograf Simon Duggan greier på en og samme tid å fange kaos og enkeltskjebner, adrenalin og angst, smerte og seig utholdenhet. Slagscenene lukter ikke, de formelig stinker brent kjøtt, frykt og fortvilelse, død og fordervelse.
Dermed står de også i besynderlig kontrast til filmen for øvrig. Den første timen, som gir glimt inn i Doss sin oppvekst og ungdomstid, har visuelt og fortellerteknisk noe glanset, gammelmodig og sukkersøtt over seg, selv når de skildrer livet med en brutal, alkoholisert far.
Om man syns Gibson smører tjukt på også i skildringen av Doss, kommer kanskje an på ståsted. Helt nøkternt kan det slås fast at Gibson, selv troende katolikk, portretterer ham som en bauta av nestekjærlighet, rettskaffen og ufravikelig gudfryktig, bærende på en bibel som han leser i hver kveld. For en mer syndefull, ikke troende som meg, ligger det også en viss romantisering i dette. I en scene unnslår ikke Gibson seg for å plassere Doss som en Kristus-figur, svevende mellom en stakkarslig jord og en gloriøs søndagsskole-himmel.
Gnir man Gibsons pompøse heltedyrking ut av øynene, kan man, litt skyldbetynget kanskje, også se snev av noe nesten patologisk i Doss sine holdninger og handlinger – i hvert fall slik han skildres her. Doss’ henter sin overbevisning fra samme kilde som den blinde fanatismen henter næring fra. Forskjellen er at i dette tilfellet kom det menneskeheten til gode. Og la det være sagt: Doss er og blir en helt, samme hva som drev ham. Spørsmålet er bare om Mel Gibson kler ham. De autentiske klippene på slutten antyder at helten kanskje ville foretrukket en mer nøktern regissør.