Hva er «sannhet»? Er det å fortelle sannheten alltid det beste, eller bør noe forbli skjult for oss, overlatt til livsløgnen for å hegne om lykken?
Det er spørsmålet Henrik Ibsen reiser i «Villanden». Samtidig berører dramaet tema som arv og miljø, blodsbånd og kjærlighetsbånd knyttet via foreldreskap. Slik sett er stykket kanskje enda mer aktuelt i dag, med våre nye familieformer og alternative måter å reprodusere oss på.
For fem år siden skrev og regisserte Simon Stone en moderne, kritikerrost og prisbelønt sceneversjon av «Villanden» for det australske teaterkompaniet Belvoir. I sin debut som filmregissør tar han moderniseringen enda noen hakk videre. Mye er radikalt omskrevet, settingen så nåtidig at til og med gatekunstneren Banksy nevnes, og den eneste som har beholdt sitt ibsenske navn er Hedvig selv. Dermed bør denne versjonen av «Villanden» være interessant både for et publikum som kjenner Ibsens original, og for dem som ikke gjør det.
På lerretet tas vi med til et landskap som med sine skogkledde åser godt kunne vært norsk. Stone nikker nok også litt til dramaets opphav når han gir et par personer norskklingende navn. Grosserer Werle er for eksempel blitt til Henry Neilson, en «brukspatron» som idet filmen åpner erklærer at familiens tradisjonsrike sagbruk ikke lenger er lønnsomt og må legges ned, noe som får store konsekvenser for det lille utkantsamfunnet.
En av dem som blir arbeidsløs er Oliver, gift med Charlotte og far til Hedvig.
Samtidig kommer Christian, Henrys sønn og Olivers barndomsvenn, hjem for å være forlover når faren gifter seg med sin langt yngre husholderske. Som tørrlagt alkoholiker med ekteskapsvansker, får Christian etter hvert problemer, både med alkoholen og med å holde inne sannheten om Hedvigs opphav – en familiehemmelighet som også fikk store konsekvenser for ham.
Sammen med rolleinnehaver Odessa Young gjør Stone Hedvig til en smart, livlig og selvstendig tenåring som forguder sin far like mye som han forguder henne – formidlet med nydelig innlevelse og presisjon av Young og Ewen Leslie, som spiller Oliver.
Med nedleggingen av sagbruket som bakteppe, skapes et bilde av klassesamfunnet Ibsen skildret og gjorde til et problem for Olivers alter ego, Hjalmar Ekdal. Samtidig etableres en stemning av oppbrudd og gjennomgripende endringer, som både er et forvarsel på hva som skal komme, og som gjør Oliver ekstra sårbar; i tvil som han er på om han overhodet vil få noen ny jobb.
Mye av grunnen til at dramaet lever så sterkt på lerretet, my tilskrives skuespillerne, de er av ypperste klasse, og leverer deretter. Odessa Young er nevnt, hun er bare 17. Veteranen Geoffrey Rush, kjent blant annet fra så forskjellige filmer som «Kongens tale» og «Pirates of the Caribbean»-filmene, gjør Henry til en selvopptatt mann med en distansert arroganse. Sam Neill, en annen veteran, spiller en annen mann som står Hedvig nær – hennes bestefar.
Miranda Otto er alltid en nytelse å se, så også her, i rollen som Charlotte. Den som likevel overbeviser mest – i tillegg til Young – er Ewen Leslies nyanserike tolkning av Oliver, levert med nærvær og en utadvendt energi hvorfra det likevel siver frem at valg han gjorde, eller tildragelser livet førte ham inn i, gjør han sårbar, eller utsatt, også det på en måte som speiler klasseforskjeller.
Av og til tas teaterets store følelser med over på lerretet på en måte som truer med å vippe over i det melodramatiske. Samtidig er konflikten som skildres dramatisk, især for Hedvig, og Young spiller dramaet ut slik at det river i hjertet. Slik også avslutningsscenen med Oliver og Charlotte gjør, i en rå og opprivende skildring av den mannlige stolthetens fallitt, et menneskelig nullpunkt som også kan være et vendepunkt.