«Å vite hva som skremmer oss, er å forstå hvem vi virkelig er.»
Ordene kommer fra den terapeuten Conor trenger aller mest – et tremonster som kommer til ham syv minutter over midnatt.
Digert, med glødende øyne og stampende føtter, skulle man tro at det var monsteret i seg selv som skremte tolvåringen. Men hans største frykt handler ikke om mareritt i søvne. Frykten er høyst reell. Moren hans er så syk at hun mest sannsynlig kommer til å dø.
Tremonsteret forteller Conor tre historier. Den siste historien må Conor fortelle selv. Og den må handle om sannheten han strever sånn med å akseptere.
«A Monster Calls» kan godt kalles skrekkfilm, men den er skrekkfilm på to plan – ett emosjonelt og ett fortellerteknisk. Som fortelling har den også flere elementer fra fantasy enn fra skrekk.
Tremonsteret låner litt fra Tolkiens «ent», for dem som har lest eller sett «Ringenes Herre», og litt fra «King Kong»; en film Conan også ser i originalversjonen fra 1933. Den store gorillaens sårbarhet for menneskenes fiendtlighet korresponderer med den spedbygde guttens sårbarhet overfor en verden han opplever som fiendtlig. Han mobbes på skolen. Faren har giftet seg på nytt og bor i USA. Bestemoren er en streng og ikke akkurat varm omsorgsperson. Og mye av det dramatiske som skjer, foregår bak dører som bokstavelig talt holdes lukkes for Conor – imponerende nyanserikt spilt av unge Lewis MacDougall.
Den odde parallellen mellom King Kong og Conor er bare ett av flere vakre trekk i denne fortellingen, der ingen ting er svart-hvitt. Noe monsteret også understreker i de tre historiene, som har form av arketypiske eventyr, men som bryter med den sedvanlige formelen der «det gode» stilles opp mot «det onde».
Det utfordrende og fine med «A Monster Calls» er at den går inn i det vanskelige feltet der bortforklaringer ikke er mulig og trøst knapt strekker til. Den bruker fantasysjangerens virkemidler for helt konkret å vise hvordan Conor opplever at jorden under ham åpner seg, grunnen forsvinner, han prøver å holde sin mor, men mister taket.
Han knuser og raser. Og det er greit. Slik også den siste, vanskelige historien, Conors egen erkjennelsen av de vonde, skamfulle tankene, er helt grei. Slik kan tremonsteret, i hvert fall for en voksen, sees som Conors underbevissthet, slik den sørger for at han via drømmene jobber seg gjennom kompleksiteten i smerten som ligger foran ham.
Samtidig holdes Conors perspektiv ganske konsekvent, både mentalt og fra et kamera som i stor grad beveger seg i hans øyehøyde. Dermed kan monsteret også fungerer som drøm, som fantasi, som en usynlig hjelper. Det gjør også at Sigourney Weavers bestemorsskikkelse blir en anelse forstørret som kantete voksenfigur, mens Felicity Jones som moren har en varm tilstedeværelse.
Dette er for øvrig en filmatisering av Patrick Ness’ barnebok «Monsteret kommer», som utkom på norsk i 2011. Den er fortsatt å få kjøpt, og kan være en fin forberedelse til filmens til tider sterke visualisering av skrekk, sykdom og sorg.
Når så er sagt, er ikke dette noen film som velter seg i sentimentalitet. Tvert imot. Den er beundringsverdig nøktern der hvor nøkternhet kreves, uten at det går på bekostning av innlevelsen. Tvert imot. Kanskje vil ikke absolutt alle gråte mot slutten. Men mange vil.