«Å gå bak rumpa på en flokk krøtter dagen lang, hva slags liv er det?» Det lett foraktfulle spørsmålet ble stilt på en studiereise jeg en gang var på, i et afrikansk land der man ønsket å gjøre nomadestammer fastboende.
Om regissør Gabriel Mascaro har stilt samme spørsmål, er det med en langt åpnere nysgjerrighet overfor det nomadiske livet til Iremar, den tjukkmagede og elskelige Zé, sjåføren Galega og datteren hennes, Cacá – en nesevis og samtidig sårbar jentunge preget av prepubertet og fars fravær.
Tilknyttet et omreisende rodeo-show der to ryttere skal få en okse til å gå i bakken ved å dra den i halen, lever også de på sett og vis bak rumpa på en flokk krøtter. I Mascaros tilnærmelsesvis 1:1-gjengivelse kan tilværelsen deres umiddelbart virke kummerlig.
Likevel, og til tross for at Mascaro har bakgrunn som dokumentarist, er dette blitt noe mye mer enn en antropologisk tilnærming til en for de fleste ukjent tilværelse.
Med lange, ofte distanserte takninger og følsom tilnærming bretter regissøren til side flik etter flik inn til deres verden, et liv levd nærmest side om side med oksene. Et liv fullt av dunster, møkk, svette og diesel. Og den sjeldne luksusen i en flaske eau de cologne.
Men livet deres er mer enn vi ser på overflaten.
Cacá ønsker seg hest.
Galega har sitt særegne, nattlige danseshow.
Zé fantaserer kanskje mest om å få tilgang til et kvinnekjønn som ikke bare står til skue i et glanset pornoblad.
Iremars jobb er å stelle for oksene og klargjøre halene før dyrene slippes inn i ringen. Om kvelden syr han Galegas kostymer. Drømmen er å bli klesdesigner.
Mer enn å følge tradisjonelle handlingslinjer og utstuderte plott er det som om filmen bare flyter av gårde, detaljrik, fragmentarisk, ofte humoristisk. Samtidig manifesteres det nære forholdet – eller slektskapet – mellom mennesker og dyr, kommersielt og emosjonelt, som kropp og kjøtt, som instinkter og drift. Hingsten reagerer umiddelbart, men mekanisk på duften av brunstig hoppe. Menneskets reaksjon på godlukt er, lik parfymen, litt mer sofistikert.
Gjennom Diego Garcías kameralinse står dyrekropper og menneskekropper frem i all sin skulpturelle skjønnhet, av og til nesten surrealistisk, av og til malerisk. Som i en scene der de mannlige rodeoarbeiderne dusjer og vasker seg. Eller i en lang, sensuell elskovsscene, gjengitt i sanntid og filmet i én lang takning. Den må, for å si det litt plumpt, være den vakreste sexscenen som er vist på kino på år og dag.
Så kan man selvsagt spørre seg hva slags liv disse menneskene faktisk lever. For vi aner at drømmene deres kan komme til å forbli uoppfylte. At de ikke kommer andre steder enn til de tørre, ødslige utkantene Galegas lastebil fører dem. Men med Gabriel Mascaro film har de i hvert fall fått en unik og utsøkt cinematisk hyllest.