Å se denne filmen er som å drømme i våken tilstand

SYNSK: Mediet Keng (Jarinpattra Rueangram) og Jen (Jenjira Pongpas Widners) beveger seg i skjæringspunktet mellom drøm, fortid og virkelighet.

De som så «Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv», vil huske en mystisk film full av spøkelser og ånder. Humoristisk var den også. Og vakker.

Slik sett er det flere fellestrekk mellom den og «Sovende soldater». Her skal vi til et landsens sykehus, der soldater legges inn med en sovesykdom ingen kjenner årsaken til. Hospitalet var i sin tid skole, og for lenge siden lå det angivelig en kongelig gravplass her. Det sies at de kongelige fremdeles utkjemper en krig seg imellom, i det underjordiske.

FRIVILLIG: Jen jobber som frivillig på sykehuset for de sovende soldatene.

Hit kommer Jen for å jobbe som frivillig. Hun blir kjent med Keng, som har synske evner og kan «se» hvor de sovende soldatene befinner seg. Hun blir også venn med Itt, en soldat som våkner av og til, før søvnen igjen tar ham.

Utenfor sykehuset graver store maskiner opp jorden, uten at noen helt vet hvorfor.

Dette er omtrent det som er av noenlunde streit historie. Resten er muligens drøm, eller minnearbeid, eller begge deler, vevd sammen i en blanding av surrealisme og magisk realisme, der også uroen for den politiske situasjonen i Thailand kan anes. Så er da også frykt for sensur og egen sikkerhet grunnen til at filmen ennå ikke er vist i regissørens hjemland.

VENNER: Soldaten Itt våkner og av til, og han og Jen utvikler et nært vennskap.

Weerasethakul bruker deler av hovedrolleinnehaver Jenjira Pongpas Widners historie og minner fra barndommen, vevd sammen med egne minner fra barndomsbyen Khon Kaen, som filmen foregår i.

Som film inviterer «Sovende soldater» til kontemplasjon og assosiasjon, der man ikke behøver å «forstå» for å nyte det som skjer, eller filmens særmerkede visuelle uttrykk. Det er en film som innenfor sin drømmeaktige logikk skaper egne, visuelle drømmebilder – eller minnebilder – i tilskueren, slik også «Onkel Boonmee» gjorde. Og vil man, kan man lese ut et budskap om at vi gjennom historien, utviklingen, livet, er knyttet til våre forgjengere.

FASCINERENDE: I en rekke scener og situasjoner bruker Weerasethakul vekslende lys med fascinerende resultat.

Filmen er et norsk/thailandsk samarbeid, og et resultat av Weerasethakuls besøk på festivalen Film fra Sør for tre år siden. Her kom han i kontakt med Ingunn Sundelin og Eric Vogel i produksjonsfirmaet Tordenfilm, som har co-produsert filmen med støtte fra Sørfond.