Boken «Fabeldyr og hvor de er å finne» er en avlegger av Harry Potter-eventyret. I den redegjør Salamander Fisle for ulike fabeldyrs liv og levnet, og boken leses både av Harry Potter og hans medelever på Galtvort – der også Fisle i sin tid var elev – og av J. K. Rowlings verdensomspennende fanskare.
Med filmen, som hun har skrevet manus til, utvides historien til å handle om magizoologen Fisle, som ankommer 1920-tallets New York med en magisk koffert full av levende rariteter de som har lest boken vil kjenne igjen.
Ikke alle dyrene er like lette å elske, men to skiller seg ut. Et pinnedyraktig vesen, en tretryting, og småtlen, en skikkelig rakker av en nebbdyrliknende skapning med forkjærlighet for glitter og stas. Lynrask sniker den seg stadig ut av kofferten og forårsaker halloi. Slik blir den både en igangsetter for historien, og et sjarmerende muntrasjonsråd i en film som ellers er mørk, komplisert og med noen elementer som er såpass skremmende at foreldre bør vurdere det nøye dersom de tenker å ta med seg niåringer på kino.
Fisle er en reisende i bevaring av utryddelsestruede fabeldyr, noe som legger en viss miljøpolitisk føring på handlingen.
Enda mer uttalt og iøynefallende er de politiske signalene i de to samfunnene, eller organisasjonene, som skildres.
På den ene siden Magical Congress of the United States of America, en sammenslutning av magikere med dyp intoleranse overfor vanlige folk. Ideologien, og akronymet – MACUSA – gir uvegerlig assosiasjoner til den kalde krigens mccarthyisme. Eller apartheids raselover, for den del.
På den andre siden har vi et pietistisk kirkesamfunn ledet av en kvinne (Samantha Morton) som har adoptert en haug med barn hun bruker i sin aggressive heksejakt, her i både bokstavelig og metaforisk betydning.
Parallelt med Fisles ankomst til New York skjer et voldsomt utbrudd fra «noe» som har stor ødeleggelseskraft. Slik veves vår venn inn i en kamp på flere plan, der han stifter mer eller mindre hyggelig bekjentskap med den anelsesløse Jacob Kowalski, en vanlig mann som drømmer om å bli baker, MACUSAs eks-spaner Tina Goldstein, hennes tankelesende søster Queenie, samt en litt mer suspekt agent fra MACUSA (Colin Farrell).
Mye tyder på at flere av dem blir med videre. Og at Rowlings kanskje vender tilbake til tidligere temaer.
Selv har jeg stor sans for bruken av Eddie Redmayne i rollen som Salamander Fisle. Redmayne kombinerer britisk gentlemansaktighet med en guttaktig og småsjenert keitethet som først slipper taket når han omgås fabeldyrene. Ut av dette kommer en elskelig helt som også får menneskelig appell, noe som trengs i denne dataanimerte effekttbonanzaen der menneskene reduseres til ganske skisseaktige figurer.
Men siden dette nærmest er for en prolog å regne, vil jeg anta at persongalleriet får mer kjøtt og blod etter hvert.
Og det skal de ha, dataanimatørene og scenografene. De har skapt et vidunderlig 1920-talls New York, skittent så vel som glamorøst, og med muntre nikk til filmhistorien.
Temaer som toleranse, diskriminering og politisk og menneskelig frykt er et kjent tema i eventyrfilmer, blant annet «X-men». I Rowling og Yates univers behandles tematikken på en måte som er såpass krevende at budskapet risikerer å gå de yngste hus forbi i all hurlumheiet. Men også her kan det være at filmene bli lettere på labben når universet nå er etablert.
David Yates regisserte de fire siste Harry Potter-filmene. Med ham i førersetet vet man hva man får. Slik sett kunne et regissørskifte muligens gitt en annerledes tilnærming til eventyret. Det som er nytt denne gangen, er at fansen får et eventyr de ikke kjenner utfallet av – ut over boken Fisle kommer til å skrive.
Derfor skal det ikke røpes mer enn at det finnes en hovedskurk også her. Han dukker ikke opp før helt mot slutten, i en skikkelse som vil få mange voksne til å humre, og muligens glede seg til veien videre.