Med Kristian Lundbergs kritikerroste og selvbiografiske roman friskt i minnet, var jeg spent på hvordan Måns Månsson ville overføre fortellingen til lerretet.
Visuelt er oppgaven løst med et sterkt, slående filmspråk som innimellom minner om østerrikeren Ulrich Seidls tablåliknende tristesse. På lerretet fremstår Yarden som en enda mer fremmedgjørende arbeidsplass enn det fantasien kunne frembringe under lesingen av boken. Samtidig maner Månssons og fotograf Ita Zbroniec-Zajts tidvis geometriske bilder frem en grell, stålblå skjønnhet som slett ikke estetiserer maktesløsheten, snarere tvert imot, den understrekes. Som når arbeiderne i sine kjeledresser beveger seg som bitte små, oransje flekker i et hav av biler kledd i kritthvit beskyttelsesplast.
Dette er skittenrealisme, i ordets mest opprinnelige form.
Fortellermessig har Månsson og manusforfatter Sara Nameth skrellet bort mye, muligens litt for mye.
I det virkelige liv fikk Lundberg en restskatt han ikke greide å betale. Etter 30 år som forfatter og litteraturkritiker måtte han søke jobb som biloppstiller på den såkalte Yarden i Malmö havn. Det ble en klassereise tilbake til det bundne proletariatet han som fri skribent forlot, noe som legger en ekstra glasur over romanens beskrivelse av arbeidsplass og -oppgaver, forsterket av at han snarere er blitt en klasseløs. Han er verken hjemme i kultureliten lenger, eller i middelklassen, eller i arbeiderklassen han nå vender tilbake til på midlertidig basis.
Boken gir også glimtvise innblikk i oppveksten med en psykisk syk mor.
Disse dimensjonene er fraværende i filmen. Lundbergs økonomiske problemer tilskrives dels at han får fyken i avisen fordi han som kritiker har anmeldt sin egen bok, og slaktet den, dels at han ikke kan leve av å skrive poesi.
Filmen har flere slike tilsnitt av absurd, subtil humor, og de trengs for å lette stemningen, for å si det sånn. Som når forfatteren har opplesning for syv enslige sjeler, alle godt voksne damer, som verken har spørsmål eller særlig applaus på lager.
Som i boken har han en tenåringssønn som forakter ham, og en hund som heter Zlatan.
Ut over det er han som hovedperson like navnløs og historieløs som han blir straks han som eneste ikke-innvandrer får jobb på Yarden og reduseres til nummer 11811 i arbeidsstokken.
Med perfekt spill av Anders Mossling i hovedrollen og en dialogfattig, men effektiv fortellerstil får absurditetene her en hardere klang, understreket av et metallisk, industrielt og dunkende lydspor.
Systemet på arbeidsplassen er uforutsigbart, ydmykende og fremmedgjørende på en måte som uvegerlig må slå innover, inn i enkeltindividets selvbilde. Bonuser baserer seg på et angiveri som umuliggjør vennskap og solidaritet. Stempler man inn ett sekund for sent, straffes man med lønnstrekk for femten minutters fravær.
I skildringen av arbeiderklassens livsvilkår kan «Yarden» sammenlignes med Gabriela Pichlers «Spise sove dø» (2012). Men der den var energisk, rasende, er Månssons film – på overflaten – nesten renset for opprør. Her er vi «aller nederst», og det vi ser, er et taus, resignert, ofte krypende proletariat fratatt all menneskelighet og alle andre valg enn å brøyte seg fremst i lunsjkøen eller bli en sviker.
Noen publikumsfrier er ikke «Yarden», Månsson er kompromissløs slik. Men som innlegg i en politisk debatt er den et sterkt og opprørende dokument om en underklasse som overses, hvis eksistens ofte benektes, men som finnes, her og nå.