Man velger ikke, sier Michael Nyqvists sjefredaktør Markel, han snakker om kjærligheten og mener det er noe vi får. Nettopp valgmulighetene, eller mangelen på dem, er det underliggende temaet i Hjalmar Söderbergs store kjærlighetsroman fra 1912.
Vi følger Arvid Stjärnblom og Lydia Stille fra deres første møte rundt århundreskiftet til deres siste, en ti års tid senere. Mellom disse to møtene ligger ekteskap på hver sin kant, hemmelige gjensyn, utroskap, oppbrudd og kanskje også en kime til frigjørelse på flere plan. For samfunnet Söderberg skildrer er ufritt på mange nivåer. For arbeidere, ubemidlede og kvinner. Kjærligheten mellom Lydia og Arvid kan ikke forløses i ekteskap, Arvids relative fattigdom gjør at han vegrer seg. Som kunstnerdatter har også hun lite å forsørge seg med. Hun gifter seg derfor med den rike og mye eldre Roslin (Sven Nordin). Arvid inngår et bekvemt, men lykkelig ekteskap med datteren til en forretningsmann.
Datidens stramme konvensjoner får et helt konkret uttrykk i Pernilla Augusts filmatisering, i form av et kvadratisk lerret som på godt og vondt stenger menneskene inne i trange rammer. Godt, fordi det synliggjør begrensningene og hovedpersonenes pustebesvær i de borgerlige stuene de bebor, vondt fordi det for ofte hindrer selve filmen, bildene, i å puste. Og det er synd, for estetisk er dette en vakker og særdeles gjennomarbeidet film, der scenografi, kostymer og lyssetting ofte går opp i en høyere, malerisk enhet, med bilder jeg griper meg i å ønske at hadde fått dvele litt lenger på lerretet.
Størst er likevel skuffelsen over hvordan de to elskende er skildret. Mens Sverrir Gudnason (Arvid) virker litt for tilbaketrukket og anonym, utstråler Karin Franz Körlof (Lydia) et sterkere nærvær, der spesielt ansiktet hennes har stor gjennomslagskraft. Men forholdet mellom dem mangler tekstur. De to finner aldri helt tonen og gnisten som trengs for å gjøre lidenskapen synlig og forståelig. Særlig fordi tilnærmingen mellom dem består av mange blikk, bevringer og små bevegelser. Det kan være fint, følelser og erotikk forsterkes ofte av å tas veldig ned. Men her blir det litt for mye minimalisme og litt for lite glød.
Også som personer, individer, er det noe skisseaktig og uklart ved de to som gjør dem litt for lite interessante, og som heller ikke underbygger den store pasjonen de har for hverandre. Det er også synd, for som skikkelse har Lydia noe Nora-aktig ved seg, en bohemsk livstilnærming som kunne vært utforsket mer både menneskelig og innenfor tiden hun lever i. Det er som om filmskaperne løfter henne opp som en frihetselskende kvinne – i begynnelsen av filmen gir hun Arvid en liten akvarell der hun på baksiden har skrevet «Ut. Jeg vil bort herfra» – for så å slippe henne ned som en lettere ustadig forførerske.
Dette er tredje filmatisering av Söderbergs roman. Den siste kom i 1977 i regi av norske Anja Breien. Augusts versjon, med manus av Lone Scherfig, river seg på noen punkter løs fra forelegget. Viktigst er skildringen av Dagmar, Arvids bedratte hustru. Her er det som om hun springer ut av boksidenes dulgte bortgjemthet og tilraner seg sitt eget liv, i dobbelt forstand. Liv Mjönes gjør henne til et vitende, elskende og ytterst sympatisk menneske, langt på vei mer interessant enn Arvid og Lydia.
Mer enn å dampe av pasjon hviler filmen tungt i en stillfaren og melankolsk romantikk som gjennom nesten to timer blir heller monoton og repetitiv, forsterket av Matti Byes tilbakevendende og ofte illevarslende musikk. Men det er også stemninger her, og bilder, som nevnt, som gjør inntrykk og glimtvis beveger.