Leser man om virkelighetens Florence Foster Jenkins, ser man at britiske Stephen Frears tolker historien hennes i en langt mer realistisk ramme enn Xavier Giannoli gjorde i «Marguerite», som nylig gikk på kino. Tidsaspektet er riktig, filmen konsentrerer seg om Jenkins siste leveår, 1944, og den berømte konserten hun holdt i Carnegie Hall.
Giannoli sa seg inspirert av historien om Jenkins, og utstyrte henne med en ektemann som verken så eller elsket henne. Dermed ble seksuell frustrasjon og kjærlighetslengsel forklaringen på hennes tonedøve sangglede og mani for å gestalte svære operatablåer. Jeg syntes det var litt stusslig, og har også av den grunn langt mer sans for Stephen Frears fortelling. I Hugh Grants skikkelse får vi en ektemann som elsker, tilber og beskytter sin kone, selv om de på grunn av sykdommen hennes lever i en ekteskapelig forordning som også krever sitt av henne.
Med en opplagt Meryl Streep i hovedrollen får vi dermed en varmere, morsommere og ømmere film, der humoren ikke går på bekostning av en eksentrisk kvinne det er lett, for ikke å si lettvint å le av, som den overdådigheten av fakter og manglende selvinnsikt hun er. Her ligger sårheten like under overflaten, men av andre grunner enn i «Marguerite».
For fire år siden hadde Hege Schøyen en scenefremføring der hun agerte Jenkins, med Jan Martin Johnsen i rollen som akkompagnatøren hennes, Cosmé McMoon, som Simon Helberg gir en småvittig tolkning av i filmen.
Stephen Frears balanserer hårfint mellom komedie og melodrama. Akkurat det siste ville nok Jenkins likt. Filmen er enkel, men også elskelig, også det i tråd med sin hovedperson. For faktum er at hun i sin samtid ble ledd ut, men også elsket. Noe Frears film gir en plausibel forklaring på.