Utforkjøringene og stuntene som utføres på ski og snøbrett kan oppsummeres med ett ord: Imponerende. Eventuelt «sjukt», som vel er den mest gjentatte frasen i filmen. Beskrivelsen gjelder enten man selv er erfaren i faget, eller – som meg – ikke har hatt ski på beina på et ukjent antall år.
Bortsett fra to unntak byr filmen på akkurat det samme som forgjengeren, som kom i 2013. Vi følger et knippe ski- og snøbrettkjørere i jakten på stadig nye utfordringer, være seg rekkverk, installasjoner eller stupbratte fjell på ulike steder i blant annet Norge, USA og Japan.
Det ene unntaket er at filmskaperne i mengden dristige menn denne gangen har gitt plass til tre unge kvinner. Tiril Sjåstad Christiansen, som var eneste jente i forrige film, Linn Cecilie Mæhlum og Anja Alme Gardli. Betegnende nok utviser de en langt større ydmykhet enn flesteparten av mennene, bortsett fra Aksel Lund Svindal. «Den som ikke er nervøs, juger,» sier han.
Svindal er også hovedpersonen i det lille som er av fortelling i filmen. Han følges mens han trener seg opp etter skaden i akillessenene, soper med seg syv verdenscupseire, for så å falle og skade korsbånd og menisk i Kitzbühel i januar i år.
Dermed tar filmen opp noe av det jeg savnet sist – faren for skader, og faren for skred, sistnevnte ved at turene til noen av toppene tas sammen med erfarne tindeveiledere.
Som dokumentar er også dette en beretning om nytelse, mestring og snøglede. Også denne gangen velter filmen seg ekstatisk i fantastisk natur og spektakulære utforkjøringer og stunts som ikke bare viser utøvernes dristighet, ferdigheter og spenst, men øker forståelsen for sportens utfordringer og fascinasjonskraft. Blant utøverne favner den en erfaren pioner som Terje Håkonsen, som i en alder av 42 fortsatt elsker den lekne basingen, til stortalentet Marcus Kleveland på 17.
Men også denne gangen svekkes filmen av en innforståtthet, noe internt, som svekker dens verdi som dokumentar. Som sist savner jeg at filmskaperne koster på seg noen problemstillinger og et knippe informative fakta som kan øke opplevelsen og kunnskapen for oss som befinner oss utenfor miljøet. Særlig fordi filmen ellers er så påkostet og proff, rent filmatisk og visuelt, med panoreringer som trigger høydeskrekken for dem som sliter med slikt, og samtidig byr på rent fabelaktige naturopplevelser i kinosetet.
Samtidig krever det en særegen dedikasjon for å holde interessen oppe fra fjelltopp til fjelltopp og rekkverk til rekkverk gjennom 1 time og 40 minutter.