Hank (Paul Dano) er skipbrudden på en øde øy, iallfall tilsynelatende. I motsetning til Robinson Crusoe og Tom Hanks-karakteren i «Cast Away» har han imidlertid ingen praktiske overlevelsesevner. Da minner han mer om en karakter fisket ut av en Erlend Loe-roman, for eksempel «L» (1999) eller «Doppler» (2004). Menn som stikker til skogs eller til en øde øy i Polynesia når det røyner på.
Idet Hank er i ferd med å knytte løkken rundt halsen og ta farvel med denne verdens jammerdal, får han imidlertid øye på et lik som skyller opp på stranden. Og her må kinogjengeren vær så god å bli med på leken om dette skal fungere som film: Ettersom liket produserer en jevn, kraftig flatulens, lar Hank det stå til. Han setter seg skrevs over ryggen og propellerer over bølgetoppene, som om den døde kroppen var en vannskuter.
Rare greier? Vel, rarere skal det bli.
For et vennskap innledes. Mellom en livstrett skipbrudden og et lik som egner seg til det meste. Manny (Daniel Radcliffe), som det snakkende liket kaller seg, kan brukes som rifle, øks, vannfontene, flammeblåser, fyrstikker og kompass. Ja, du leste riktig. Du tror det ikke før du ser det.
Og like viktig: liket som sjelesørger og samtalepartner. Ettersom Manny er død har han paradoksalt nok et våkent blikk, han ser alt fra den andre siden. Slik utforskes daddy issues, ensomhet, den umulige kjærligheten og tabuer knyttet til flatulens og masturbasjon – med dialektikken død-levende som guidende prinsipp. Tro om ikke dette livet er verdt å leve likevel?
Både Daniel Radcliffe og Paul Dano må berømmes for at de gir liv til et umake vennepar. Den lett ironiske tilnærmingen redder et forelegg som kunne kollapset i hendene på noen som har mer å bevise. Skryt også til filmskaperne Daniel Kwan og Daniel Scheinert («The Daniels») for et ytterst originalt manuskript, som knar på overlevelsesdramaet og bromancen og gir legeringen en makaber, surrealistisk overhaling.
Om resultatet er mest subversivt, barnslig eller perverst – er ikke alltid like greit å avgjøre. Men filmen er iallfall litt av alt. Et overskuddshorn, der galskapen og humøret smitter.
Sikkert er det også at The Daniels, ellers kjent for sine musikkvideoer, har latt seg inspirere av duoen Spike Jonze og Charlie Kaufman. I begge tilfeller snakker vi om filmer som kommenterer sine egne fortellergrep. I en av de utallige montasjesekvensene gjør for eksempel teksten i musikken oppmerksom på at vi nå iakttar en montasje.
Resultatet er en visuelt leken og selvrefererende film, som likevel dingler litt uferdig mellom komedien og dramaet. Funny? Ja visst, men også litt for insisterende weird. Noen ganger kunne jeg ønsket meg en noe mer tilkneppet og måteholden tilnærming.
Som Hank forklarer Manny i en av scenene: Noen ganger kan være en god idé å holde igjen. Enten det gjelder luft i magen eller tanker i hodet, så er det ikke alt som skal ut – der og da.