Det fins effektive måter å ødelegge Holberg på; Frede Gulbrandsen har vist oss én. Den danske instruktøren går inn i den stadig lengre rekken av folk som syns klassikerne ikke holder lenger, men må pyntes på, «moderniseres» og «forbedres». Resultatet i dette tilfellet er en forflatning av Holbergs fineste karakterkomedie.
At dialogen gis dagsaktuelle innslag, eller at moderne poplåter tas i bruk, begynner vi jo etter hvert å bli vant til. I en komedie som denne bidrar det – i passe porsjoner – til å understreke at stykket fortsatt har aktualitet. For det har det. Men når det pøses på med publikumsfrierier i form av vulgariteter, publikummere som dras opp på scenen, overdrivelser og overspill, da blir hensikten med å spille «Jeppe på Bjerget» langt på vei borte. Det kan da umulig være eksperimenter i publikumsfrieri DNS skal bruke statsstøtten til.
Svevende over scenen hører vi Holbergs egne formaninger om å holde seg til manus. Men det er bare ment som en morsomhet når det er greiere å spille russerevy med rikelige fullemanninnslag. Visst er Jeppe en drukkenbolt, men i denne oppsetningen blir det poenget så til de grader overbetont. Karakteristisk nok åpner ikke forestillingen med Nilles monolog om den late og fordrukne mannen sin, men med et AA-møte, hvor Jeppe får gjøre det klart for alle at han er ALKOHOLIKER.
Eirik del Barco Soleglad er en benådet komiker, og virtuost gir han oss alle stadier i Jeppes drikking, både fysisk og i stemmebruk. Men instruktøren har latt seg lokke til å spille på bare noen få sider av hans talent – og Jeppes personlighet. For Jeppe er en mer mangefasettert person enn de fleste komedieskikkelser. I et stadig spenn mellom begjæret etter dram og frykten for straff, både smiskende og brautende overfor Jacob Skomaker, som forvirret gjest i baronessens himmelseng, den dominerende sjefen over hennes tjenerskap, den vulgære beileren til ridefogdens kone, det hjelpeløse offeret for et fingert rettsapparat og til slutt den latterliggjorte taperen. I sum står Jeppe frem med sann menneskelighet. Men i denne oppsetningen skusles mye av bredden i karakteren bort. Selv den bevegende avskjedsmonologen, da Jeppe tror han skal dø, får ikke sin emosjonelle tyngde i virvaret av dårlige påfunn.
Det fins et alvor i denne karakterkomedien som oftere enn tilfellet er, burde få latteren vår til å sette seg fast i halsen. En fingert henrettelse, som den Jeppe blir utsatt for, er en av de verst tenkelige torturmetoder, men vi skratter. Hvorfor? Fordi Jeppe er så stakkarslig og alkoholisert at han ikke har krav på vår besteborgerlige medlidenhet? Han blir jo også, noe stadig flere mennesker opplever i våre dager, så å si fratatt sin identitet. Og hvor ligger humoren i at baronen – i dette tilfellet en feministisk baronesse – som så å si er loven i dette samfunnet, tar seg til rette med en fordrukken bonde og gjør ham til leketøy for å skaffe seg litt underholdning? Hun utøver en særegen form for klassejustis og maktmisbruk, som teatret bagatelliserer av hensyn til komisk effekt.
Det er lett å svekke det eksistensielle ved Jeppes skjebne. Vi kan sitere ham på utsagnet om hvorfor han drikker, men grunnene han selv angir reduseres lett til morsomheter. Jeppe har vært ti år i militæret og sett mer enn hjembygden. Kanskje har det skapt forventninger og drømmer i ham som fattigdom og slit har knust, så har kombinasjonen av Nille og Mester Erik gjort resten. Vår reaksjon på det vi ser på scenen styres ikke bare av regi og spill, men også av hvilken rolle vi selv velger: kikkerens eller medleverens. Her inviteres vi til å kikke og le av, ikke med.
Da Jeppe til slutt dras helt ned i dritten ved at historien hans når allmennheten i all sin latterlighet, er fornedrelsen fullstendig. Da blir fire riksdaler til trøst nokså smått. Dermed har den innbitte avholdsmannen Holberg gitt Jeppe enda en grunn til å fortape seg i flasken. Og vi sitter igjen med stykkets tvilsomme, hierarkibevarende moral: den gemene mann bør ikke nære «honette» ambisjoner. At baronessen er den som fremfører denne moralen, illustrerer bare det tankeløse standshovmodet hun representerer (og som Holberg ikke så noe galt i, han sympatiserte jo med godseierstanden i mye av sitt forfatterskap). Eirik del Barco Soleglad er den som på alle måter bærer forestillingen. Men Reny Gaassand Folgerø gjør en fin figur som Nille og Jon Ketil Johnsen gjør Jacob skomaker akkurat så slesk som vi venter å se ham.