Det ser ut for at det ennå skal gå noe tid før DNS innser at også barneteater stiller samme krav til regi og spill som voksenteater. Om ikke i samme grad som i Mummi-oppsetningen, belemres vi også her med skrik og skrål og lettvinte påfunn som skal få ungene til å le. Det virker som om man ikke har tiltro til at stoffet bærer i seg selv. Hva med å gi det en sjanse? Roald Dahls bøker, også i dramatisert versjon, har sikkert tilstrekkelig bærekraft. Dessuten er det underlig at en og annen skuespiller fremdeles får opptre som om det yngste publikum er små idioter, med overspill og tussefakter. Denne gangen er det Jonatan Filip og Håkon Moe som hadde tjent på å bli dempet noe.
Bedre blir det ikke av at «noen» her har diktet inn en konflikt som gis en riktig dårlig løsning. Jeg skal ikke engang antyde hva Roald Dahl må antas å gjøre i sin grav, men denne ekstra dramatikken får ikke bare en dårlig løsning, den bidrar også til at tonen i siste del av forestillingen endres – noe som til en viss grad får prege det ellers harmoniske forholdet mellom Danny og faren.
Historien om morløse Danny, som bor med verdens beste og mest spennende pappa i en sigøynervogn og driver et lite bilverksted med tilhørende bensinstasjon, er velkjent og trenger ikke repeteres. Mye fra boken må skjæres bort for å gjøre dette til en to timers forestilling, så mye av og til at sammenhengen kanskje ikke hele tiden er like klar for dem som ikke kjenner boken. Men kuttene virker fornuftige nok.
Om faren er idérik og oppfinnsom, står ikke Danny ham langt etter. For han er det som tenker ut løsningen med å fôre fasanene i den ufordragelige godseier Hazells skog med sovetabletter, så de lett kan fanges og fraktes unna før Hazell får besøk av fiffen til den årlige fasanjakten. Motsetningsforholdet mellom Hazell og de to i sigøynervognen blir i denne versjonen utvidet med at den steroidsprengte karikaturen av en godseier får kommunen til å vedta en utkastelsesordre, slik at han skal kunne overta den vesle jordlappen Dannys far eier. Denne konflikten blir helt sentral utover i stykket, men når løsningen blir både langtrukken og lite spenstig, får regissør Petter Næss problemer med å bringe forestillingen i havn på en god måte.
Far og sønn har fire høns gående på jordflekken sin. De blir noen ganger brukt med stor kreativitet og på måter som elegant underbygger et poeng, noe «høneførerne» sterkt bidrar til. De kommuniserer på engelsk, og der skårer de flere morsomme poeng, som går rett hjem hos den voksne delen av publikum. Men innimellom, og ganske ofte, er de mer enerverende enn underholdende.
Frode Bjorøy og Mathias Igland Kausland som far og sønn er et flott scenepar, med et gjennomført fint samspill. Unge Mathias imponerer også med god timing. Det de to gjør burde satt standard for forestillingen, men så har Petter Næss latt seg friste til å slippe frem de klassiske klisjeene med billig publikumsfrieri. Dårlig kler det oppsetningen. Kristian Berg Jåtten skaper en helt usannsynlig karikatur av godseier Hazell, men det skal sies at han gjør det med stil.
Gjermund Andresen har laget en scenografi som er både funksjonell og god, med skogen som det helt sentrale element, men med dreiescenens muligheter til å hente frem vognen og bensinpumpen når det kreves. Og vognen i seg selv er nydelig. Svært virkningsfull er også bruken av lys og videoeffekter. Ved hjelp av disse får vi både oppleve at tiden går, bokstavelig talt og med dybdevirkning, og at en strålende stjernehimmel rulles ut.