Før denne oppsetningen sendes ut på skoleturné, bør elevene gis en innføring i hva den dreier seg om. Med sin uklare struktur, sine hyppige tidssprang og skuespillere som går inn og ut av flere roller, er forestillingen mer egnet til å forvirre enn opplyse. Det virker på meg som om regissør Stian Isaksen i valget mellom dynamikk og større klarhet, har lagt for stor vekt på det første – kanskje med tanke på ungdommelig appell. Trolig ville resultatet blitt klarere og bedre med en annen balanse.
Nå skal det sies at også teksten som ligger til grunn for denne forestillingen, ikke er helt enkel: Stemmer motsier hverandre, glir inn og ut av første og tredjeperson og man forflytter seg i tid og rom. Skillet mellom fantasi og virkelighet er ikke alltid like tydelig.
Samtidig har Stiansen klart å skape mye spennende med sin regi. En tekst som delvis er fortellende eller refererende har han tilført bevegelse og tempo. Og med sine stadige skiftninger mellom lys og mørke og grader av mørke, skaper lyssettingen en god rytme.
Utgangspunktet for dette stykket, som her er lagt til Bergen, var en bilbombe i sentrum av Stockholm i 2010. Den utløste en viss paranoia og mistenkeliggjøring av mennesker med «feil» hudfarge. Dette fikk forfatteren Jonas Hassen Khemiri til å skrive en kronikk i avisen Dagens Nyheter med tittelen «Jag ringer mina bröder». I neste runde skrev han en kortroman med samme tittel, som han så seinere dramatiserte.
Handlingen utspiller seg i løpet av et døgn, og mye av den foregår inne i hovedpersonens hode. Rastløse Amor våkner i bakrus etter en fest. Så får han vite at en selvmordsbomber har sprengt seg i sentrum av byen. Straks ringer han brødrene sine og ber dem ligge lavt, ikke vise seg ute. Han aner hvilke fordommer som vil gjøre seg gjeldende. Det er nok å tenke på Norge og de første timene etter 22. juli. Men kan man ikke også oppføre seg for «normalt», slik at selve normaliteten gir grunn til mistanke? Amor blir en stund overvåket av politiet på sin vandring, og det virker som om de tolker alt han gjør og ikke gjør i verste mening.
Vi møter Amor sittende i et løsrevet bilsete, med ulike bildeler strødd utover gulvet i et verkstedliknende lokale. Dette angir den fysiske rammen, som han riktig nok beveger seg ut av da han, med sekk på ryggen og en rusten gammel foldekniv i lommen, legger ut på en bytur for å ordne noen praktiske gjøremål. Han er i telefonisk kontakt med venner og slektninger, og på byen møter han forskjellige mennesker. Men det meste foregår inne i hodet hans, og der får vi følge hvordan han gradvis venner seg til at terroristen faktisk kan være han – og på et tidspunkt, for seg selv og vennene, vedgår at han er den skyldige. I kraft av å være innvandrer fra et ikke-vestlig land, bærer han jo terroristens ansikt. Ikke sant?
Stykket handler altså ikke bare om fordommer, men like mye om identitet (som i seg selv kan være en krevende øvelse for en innvandrer) og fremmedhet, utenforskap. Men ikke minst om hvordan andres blikk kan endre det bildet du har av deg selv. I Amors tilfelle kommer det også til uttrykk ved at ulike stemmer ytrer seg i hodet hans. Usikkerheten skapt av andres blikk, er noe vi alle utsettes for, i varierende grad, og noe ikke alle takler like godt. På sitt sterkeste og beste er stykket nettopp i behandlingen av den tematikken.
Slik scenografien er satt opp, sitter folk på alle fire sider av scenen. Det betyr at de medvirkende til enhver tid har ryggen vendt mot en del av publikum. Dette igjen stiller store krav til diksjon, og her svikter det litt hos deler av den ellers velspillende kvartetten. Især Thomas Bipin Olsen sliter til tider, men ellers gestalter han en overbevisende Amor, forvirret og redd, usikker og troende til det meste. Også Iselin Shumba, med sin sceniske sikkerhet, Madalena S. Helly-Hansen og Kingsford Siayor leverer solid spill. Sistnevnte viser seg også som en fin komiker i enn scene som riktig nok dras vel langt ut. Samspillet mellom de fire er også av godt merke.