Nina Grieg blir til statist i eget liv

Det finnes et postkort fra Troldhaugen fra feiringen av Edvard Griegs 60-årsdag. Det falmede sort/hvitt-fotografiet viser Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson i samtale foran kunstnerboligen. Ved en tilfeldighet fanger fotografen også de to hustruene, Nina og Karoline helt i randsonen av bildet.

Ingri Lønnebotn skriver godt om dette tidsdokumentet i innledningen av «Konekunst»: «I mer enn hundre år har motivet vært solgt som et populært postkort, med en liten forskjell. De to som titter frem fra hushjørnet er radert bort. Nina og Karoline er blitt en hvit flekk, Edvard og Bjørnstjerne står uforstyrret tilbake», heter det i romanen.

Og ganske riktig, når jeg finner bildet på nettet, som et postkort vurdert til 75 kroner, er det vanskelig å få øye på ­kvinn­ene. De fornemmes bare som en hvit skygge i bakgrunnen. I virkeligheten skal det ha vært anner­ledes. I Norsk historisk- biografisk leksikon beskrives Nina Grieg også som kunstnerisk rådgiver og kritiker for sin mann. Men når Nina Grieg og ektemannen Edvard opptrer sammen, blir hun titulert som «konsertgiverske» og «kunstnerkone», leser vi i romanen.

Og det er Bjørnson, Ibsen og Grieg som har endt opp som byster, med egne museer og som store navn i historien. De var datidens kulturmenn, et begrep den svenske litteratur­professoren Ebba Witt-Brattstrøm har brukt for å beskrive kulturens tendens til å fremme skapende menn, og la kvinnene forbli statister i bakgrunnen. «I virkeligheten overlevde Nina, Karoline og Suzannah sine menn og det er i dette etterlivet det er fristende å gå inn», skriver Lønnebotn om motivasjonen for prosjektet.

Lønnebotn har store ambi­sjoner med denne romanen. For­uten å fortelle om livene til de tre kvinnene, fletter hun også inn en selvbiografisk tekst om egne foreldre og om broren og hans ekteskap. Noen av disse sekvensene byr på sterke enkeltstående linjer, som denne om farmoren: «Farmor ble tidlig enke med ni barn. Åtte levde opp, mens den niende hang på veggen som lik». (Hun refererer til bildet av det døde barnet.) Eller den siste linjen i følgende sekvens: «Jeg fikk dem i jorden alle tre. Min brors ønske var ingen gravstein. Han bærer fars navn, de er der sammen. Røde og hvite blomster på toppen. Og granbar når alt sover.» Det er poetisk og rørende fordi Lønnebotn skaper originale og effektive bilder som setter oss i en stemning. Disse kvalitetene er dessverre ikke til stede i tekst­en som helhet.

Dessuten blir jeg i tvil om det i det hele tatt er en roman jeg leser, til tross for forlagets egen sjangerbetegnelse på tittel­bladet. Teksten blander fortellerens egen historie med løsrevne episoder og biografiske fakta fra de ulike kvinnenes liv. Det blir altfor mange sidehistorier og innskutte betraktninger til at leseren får grep om karak­ter­ene. Da faller spenningskurven betraktelig. Grunnen til dette er dels at stilen er påståelig, og ikke utforskende slik man forventer av en roman. Her er kimen til mange potensielt gode historier som kunne vært nøkkelscener i karakterenes liv, men som ikke skrives ut slik at den ørlille detaljen gir liv til en helhet.

Resultatet er at store deler av teksten fremstår mer som korthugget og kaotisk telegramstil enn som litterære scener: «Sigurd kom til verden i desember 1859 og Suzannah slo straks vingene rundt den nyfødte, en allianse som skulle vare livet ut. Henrik må ha følt det og godtatt det. Hva annet? Han var jo selv et barn - en såret sønn - fortiden var svart-hvitt.» Gi meg litt mer kjøtt på beina. En fødsel er en skjellsettende hendelse i en kvinnes liv. Det er en stor og kroppslig erfaring. Hvorfor ikke skildre smerteskriket, detaljene på fødestuen og heller beskrive hvordan Henrik Ibsen nærmet seg en slik grenseskridende erfaring hvor menn, fra naturens side, er satt på sidelinjen?

En annen nøkkelscene gjengis slik: «Hennes (Ninas) og Edvards møte med den eng­elske kongefamilien er vel kjent. Dronning Victoria inviterte ­Edvard til å konsertere for seg, men satt og snakket da han spilte. Han reiste seg og smelte flygellokket igjen! Så gikk vi.» Hvis historien er så velkjent, hvorfor kan ikke Lønnebotn da skape en skjønnlitterær scene av hendelsen - snarere enn å gjengi allerede kjent biografisk materiale? Da kommer vi ikke under huden på karakterene. Boken er full av slike potensielt gode scener, men de blir ikke utviklet godt nok. Derfor blir vi dessverre ikke mer kjent med Nina, Suzannah og Karoline. De forblir paradoksalt nok statister - også i denne fortellingen om dem.