Tidlig på 1500-tallet var frykten stor i hansabyen mellom fjellene. Ville Knut Alvsson brenne de nylig gjenreiste handelshusene på Bryggen hvis Kontoret, hansafellesskapets representasjon i Bergen, ikke støttet ham i kampen mot danskekongen? Frykten viste seg å være ubegrunnet. Byen ble invadert uten mer bråk enn det som kunne oppleves på en vanlig markedsdag, og ikke så lenge etter var Knut Alvsson død.
Det sier seg selv at en mann som kunne jevnet Bergen med jorden på et tidspunkt da den var Nordens største by, fortjener å bli husket. Ikke minst fordi han også forsøkte, i forbund med svenske opprørere, å rive Norge ut av danskekongens grep. Men siden ingenting skjedde, og Knut Alvsson gikk nokså sporløst ut av historien, er det likevel grunn til å spørre hvorfor fascinasjonen for denne mislykkede opprøreren er så bestandig.
Øystein H. Brekke gjør et ærlig og godt forsøk. I boken han har skrevet om den norske adelsmannens kamp mot danskekongen, diskuterer han om det fantes noen særegen norsk nasjonalfølelse så tidlig som på 1500-tallet. Han kommer til at svaret er ja - og at det først og fremst var St. Olav, Nidarosdomen og Magnus Lagabøte, kirken og loven, som konstituerte den første norske identitet. Mer uklart er det om den var den Knut Alvsson kjempet for.
Brekke skriver et sted at hans hovedperson «igjen forsvinner ut i kildemangelens mørke.» Det gjør han ofte. Idet konturene blir tydelige og vi begynner å ane personlighet og mulige motiver, glir han bort og blir fjern. Knuts banemann, Henrik Krummedike, er vel så tydelig i teksten, og minst like interessant.
Brekke er så tro mot det svake kildegrunnlaget at ordet «kanskje» blir et av bokens sentrale begrep. Han har ikke latt seg friste til å skrive historisk fiksjon, men har levert et godt stykke kildetro formidling av en historie som - kanskje - er viktig for å forstå Norge i dansketidens første fase.
Forbeholdet er nødvendig, selv om Knut Alvsson jevnlig blir hentet frem når nasjonens selvbilde trenger puss. Etter Brekkes bok står det fortsatt uklart om opprøret var en kamp for norsk selvstendighet eller om Knut bare brukte nasjonalfølelsen som et redskap for å styrke sin egen makt. I så fall har han mange politiske arvtakere. Uansett er dette et fint stykke levendegjort norgeshistorie.