Norsk litteraturs fremste eksportvare, Karl Ove Knausgård, er på banen igjen med siste bind i kvartetten som følger årstidene, et prosjekt med idémessig slektskap til Tomas Espedal som nylig utga romanen «Året». Men der Espedal danser slow med renessansedikteren Petrarca, har Karl Ove helt andre intensjoner med sitt firebindsverk.
Årssyklusen er tilegnet datteren Anne på to år som han guider gjennom en ny verden av relasjoner, naturfenomen, ting og familiære forbindelser. Han omtaler redskaper, værfenomen og campingplasser med leksikalsk presisjon og et gjennomgående poetisk språk.
Knausgård benytter seg av grepet de russiske formalistene kalte underliggjøring. Han beskriver tingene som om han ser dem for første gang, det være seg vannsprederen, bananfluer eller jettegryter. Slik bruker han det litterære språket til å vekke sansingen ved å gå bort fra tilstivnede mønstre og se fenomenene med barnets ubesudlede blikk på verden. Slik skriver han frem små mikrounivers som gir tilværelsen og rutinene ny mening, blant annet ved inngående å skildre et ripsbær i en hage: «og forstår man først det, kan det rikeste av liv leves i et hus i en hage, med en plen, noen frukttrær og noen bærbusker».
Tidvis fungerer det svært bra, for eksempel når han gjør et tilsynelatende trivielt redskap som miksmasteren til en kulturhistorisk seismograf. Han skriver treffende om hvordan moderne hjelpemidler bidrar til det moderne individets forsoffenhet og gjør oss til en «meningsløst løpende skapning». Nå kan vi piske kremen uten å bruke håndkraft, men denne forbrukeraktige nytelsen gir ikke mer energi: «tvert imot blir vi svakere og fetere, så for å kompensere begir vi oss ut av huset om kveldene og begynner å løpe bortover veiene, i det som er en fullstendig formålsløs sløsing av energi, kraften bare renner ut av oss, og kommer ingen eller intet til gode (...). I disse tekstene er Knausgård skarp, han starter med en tilforlatelig observasjon for eksempel om campinglivet som fenomen, og ender med kulturhistorisk krutt om hvordan campingplassens synkende status handler om markedsliberalismens vekst.
Men etter hvert får jeg følelsen av at passasjene blir utgitt som litteratur fordi det er en verdensberømt forfatter som skriver dem. Dette gjelder særlig de to lange partiene med dagboknotater fra juni og juli 2016. De er for all del ærlige, tidvis humoristiske:
«Hva var det jeg skammet meg sånn over da jeg våknet i morges? Det var det jeg skrev om å ha en liten kuk. Skrev jeg virkelig det? var min første tanke. Hvorfor, å hvorfor?»
Jeg må innrømme en viss materialtrøtthet når det gjelder å lese om «Karl Oves» tilbakevendende hemoroider. Men i et romanprosjekt der alt skal med, bør kritikeren kanskje ikke rynke på sin oppstoppernese av at åreknuter i endetarmen blir til gjenstand for stadig diskusjon. Det gjør likevel større inntrykk når han skriver om ansvaret i å ha barn, og om hvordan vi som foreldre er dømt til å gjøre feil underveis. Som når han refererer til en sykkeltur som gikk skeis: «Og kanskje, slår det meg, vil dette bli ett av de sterkeste og tydeligste barndomsminnene hans, den mislykkede sykkelturen med pappa. At det er irritasjonen min, som han garantert merket, som vil stå igjen etter meg fra den kvelden. Og at jeg drev ham ut i panikk og forferdelse». Det kan virke som prosjektet mangler det eksistensielle trykket fra «Min kamp» hvor farsoppgjøret ligger til grunn for skrivingen.
For meg ødelegger det litt at Knausgård bryter magien ved at han ikke engang har tenkt ut kapitlene selv, men viser dem frem som en rekke skriveøvelser forlaget har gitt ham. Mot slutten av boken står det nemlig at han i slutten av mai kontaktet ansatte i forlaget Oktober for å spørre dem om hvilke ord de forbandt med «sommer»? Han fikk svar som kabriolet, vepsestikk og reiseradio og så videre. Noen av disse ordene ble til de små, poetiske essayene i boken som altså er skrevet på knappe fire måneder. Det er mye vakker skrivekunst i boken, men selv om Knausgård er en verdenskjent forfatter, bør han ha større krav til egen skriving enn at vakre setninger triller ut som maskinelle perler på en snor uten at verken han eller forlaget gir ham tilstrekkelig motstand.