Sist Ragnar Hovland skrev for ungdom var i 2006 med boken «Fredlaus». Det er en forfriskende historie om en 14 åring som flytter ut i skogen i protest mot foreldrenes skilsmisse. Med seg ut i villmarken har han «Store forventninger» av Charles Dickens. Mange av de mer søkte hendelsene som inntreffer, gir mest mening for dem som har lest den drøyt 500 sider tjukke klassikeren først.
«Om noko skulle skje» er inspirert av det greske sagnet om Orfeus og Evrydike. En kortversjon er heldigvis innbakt i boken. Det handler om Orfeus som elsker sin Evrydike så høyt at når hun dør, da reiser han til dødsriket for å hente henne hjem igjen.
Det er noe håpefullt over Hovlands ambisjon om å gi ungdom nærkontakt med klassikerne. Samtidig er det noe arrogant over måten han gjør det på. Da Rick Riordan introduserte ungdom for greske guder — til internasjonal millionsuksess - diktet han dem inn i sitt eget fantasyunivers. Han sørget for at helten Percy Jackson ble bindeleddet mellom oss og karikerte guder som Zevs og Apollon.
Når Hovland lar oss følge den sørgende ungdomsskoleeleven Reiner ned i underverdenen, skriver han heller om. Fergemannen Kharon er blitt den kvinnelige kaptein Karen. Dødsrikets hersker Hades og hans kone Persefone er erstattet av Leon og Miriam, en slags fosterforeldre til avdøde Ingrid. Avgjørelsen om Reiner skal få ta henne med seg, overlates til et byråkratisk stemplingskontor. Ville det ikke blitt morsommere for de uinnvidde hvis Hovland hadde slått seg løs med mytologiens egne originaler?
Anmeldelse av Ann Helen Guddals siste bok:
Selv ville han nok synes det ble banalt . Men ungdom har gode grunner til å være mindre belest enn voksne. For dem er det ikke like morsomt å lese en modernisert myte når koplingen til gudene er vanskelig å se. I stedet er «Om noko skulle skje» blitt en slags roadtrip med innfall som — for de uinnvidde - kan virke litt for tilfeldige. Derfor vet jeg ikke helt om det er noen god målestokk med alt jeg som voksen ler av fordi jeg kjenner myten. Bare det å utstyre fergen i Dødsriket med respatexbord! Men for all del. Lett tilgjengelige morsomheter fins også - som å pynte sykkeldrosjen i Dødsriket med klistremerker av Manchester United. Nettopp dette grenselandet mellom tøysete og troverdige påfunn er uansett Hovlands spesialitet. For mens flesteparten av dagens forfattere jobber hardt for at vi skal tro på det de skriver, virker det som om Hovland ønsker å minne oss på at han bare finner på. Som om han vil si: Livet er fullt av muligheter bare du tøyer forestillingsevnen i spagat.
Unge Reiner virker i alle fall ekte nok . For å forsone seg med sorgen, må han ta et langt steg inn i et mystisk voksenliv fylt av herlige outsidere som byr ham på dram og stadig nye overraskelser. Likevel klarer ikke Hovland helt å overbevise meg om at det fins trøst å hente i gammel mytologi - om noko skulle skje.