Gunnhild Øyehaug er en av de mest sprelske , underfundige, fantasifulle og dyktige forfatterne vi har, sto det å lese da forfatteren ble tildelt Sult-prisen i 2009. Vestlendingen fikk sitt kommersielle gjennombrudd med romanen ”Vente, blinke” som også er filmatisert. Øyehaug er kjent som en intellektuell humorist. Hun skriver modernistiske noveller, ofte med en tydelig hilsen til uttalte litterære forbilder som den russiske absurdisten Daniil Kharms.
Forfatteren har sin helt egne og særegne stil som bryter med klassiske novellekonvensjoner og visjonen om at kortteksten skal gi psykologisk innsikt innenfor en realistisk ramme. Snarere undersøkes forholdet mellom drøm og virkelighet, mening og meningsløshet. Så også i de 19 tekstene i årets novellesamling.
I novellen ”Lyse” tenker hovedpersonen: «Eg lurte på korleis det måtte vere, når dei rammene ein er vande å leve med, plutseleg forandrar seg på en slik måte, ekspanderer, tenk om huset mitt brått fekk ein etasje til, for eksempel, tenkte eg, eller om stova ekspanderte tre meter, før det gjekk tilbake igjen, ville eg syntast det var fint, å kunne prøve ut dei nye tre metrane mine, eller ville det gjere meg uroleg?” .
Utsagnet er karakteristisk for det mangeslungne novelleuniverset til Øyehaug. Her kan alt skje med hovedpersonene, og selv skjellsettende hendelser blir møtt med humor og en viss ironisk distanse. I den første novellen, som er blant de mest vellykkede, er den kvinnelige hovedpersonen på jakt etter en perfekt neglelakkfjerner, men ender med å finne en som paradoksalt nok også fjerner fingrene som (fortsatt) skriver ufortrødent videre på teksten.
I en annen tekst gir regjeringen beskjed om at alle innbyggere vil bli ”klodemerket” og i en Kafka-lignende scene blir både jeg-personen stemplet og ender opp med å bli grønne. Felles for disse omvandlingene er at jeg-personen ofte møter dem med lakonisk humor, litt forvirring. Men ofte er det med en overraskende nøkternhet karakterene slår fast at de står overfor en total forvandling. Her er det nemlig like sannsynlig at noen teleporterer seg inn fra en annen dimensjon, som at man kan sammenligne det å steke et stykke kjøtt med å vrenge innsiden ut i en fødsel. Det siste er for øvrig gjort på svært overbevisende vis.
Øyehaug har sin egen stil og skriver med originalitet. Det absurde ved tekstene er i og for seg ikke urimelig, fordi det får godt frem det hinsides rare og uforståelige ved å være menneske i et univers vi ikke overskuer. Slik kan forvandlingsmotivene også leses som allegorier for noe mer eksistensielt. I dag er vi her med vårt kjøtt og blod, men vi skal også en dag forvandles til støv. Det i seg selv er for mange av oss absurd å tenke på. En annen kvalitet ved forfatterskapet er også koblingen mellom det hverdagslige og det banale, med det mer høyverdige og litterære. I Øyehaugs univers finnes like gjerne franske filosofer som ikoniserte filmer som «Ondskapens hotell» og mer hverdagslige underholdningsprogram som ”Ungkaren”.
Noen av de 19 tekstene drar det likevel for langt til at de oppleves som vellykkede tekster. Som leser opplever jeg en viss materialtretthet underveis. Det er ikke grenser for alt som kan skje, hovedpersonen går gjennom vegger og legger seg inn i lyktestolpens lysrom og blir liggende og lyse, men kommer på at hun må hjem til egne barn. Det blir tidvis for fiffig og finurlig. Noen ganger er også mengden referanser og ulike fiksjonslag for kompakt til at vi følger helt med på historiene.
Et eksempel er novellen om professor Althans. Han skal i utgangspunktet bare sykle hjem etter å ha holdt en forelesing om Rimbauds prosadikt ”Barndom”, men ender opp i en fortolkning av Stanley Kubricks filmunivers og Rimbauds dikt, i et slags litterært mareritt. Ikke alle tekstene har funnet den rette balansen mellom teoretiske digresjoner og litterær framdrift.
Jeg blir også litt lei den stadige leken med fortellerinstanser , som for å understreke at det vi leser er fiksjon og ikke virkelig. Det er velkjent grep i Øyehaugs tidligere tekster, og blir derfor litt anmasende og lite innovativt i lengden.
Når det er sagt, Øyehaug kan fortsatt beskrives som en original og leken forfatter , hun skriver svært godt. På sitt beste er tekstene både lekne, intellektuelle og velskrevne. Et høydepunkt er novellen om kistemakeren som tror han skal lage en kiste til to småbarn, men mister all motivasjon og mening når han oppdager at kisten er tiltenkt rosene i realityserien «Ungkarskvinnen». Her er forfatteren umiskjennelig god med linjer som også oppsummerer forfatterskapet: «Livet er jo litt slik. Inn og ut av mening, tyngde, fylde. Get used to it, som vi seier så ofte her borte.«