I denne boken har Tomas Espedal satt seg fore å dikte om årstidene, om kalenderåret. Han begynner med de aller to første menneskene på jorden, selve ur-bildet på vår eksistens. Allerede på første side blir leseren minnet på at en slik årssyklus nødvendigvis også må involvere forfallet og livets gang. Espedal skriver vakkert om vinden som blåser gjennom trekronene og sammenligner det med pusten som slår ut av en lunge:
Det er lyden av opphør/den overdøves av vinden som blåser/en ny årstid jeg/vil beskrive hver eneste dag /i et helt år.
Forlaget kaller det en roman, men jeg leser det mer som et eneste stort langdikt som folder seg ut over sidene. Vi blir tatt med på en klangfylt reise gjennom året som rommer så mye mer. Tomas Espedal er i denne boken ikke en forfatter, men snarere en veverske som syr sammen ulike tidsepoker, situasjoner og betraktninger i et svært melodisk språk. Strofene preges av gjentakelser, fravær av tegnsetning og en rytme som skaper en syngende effekt. Formen er utpreget meditativ, han nærmest messer frem sitt budskap.
I det ene øyeblikket forteller diktet om den italienske renessansedikteren Petrarca som på 1300-tallet dikter om sin muse Laura (gjennom 366 dikt). I diktets neste sekvens er det forfatterjeget selv som samme dag tar toget fra Nice til Avignon for å vandre i Petrarcas fotspor. Det er nærmest Petrarca som stabler poeten selv på beina igjen:
Det var en tid da jeg ønsket det det er ikke lenge siden jeg ønsket å dø men jeg vil leve/nå jeg vil ikke annet og holder meg til venstre/i veikanten, unngår bilene og går denne strekningen Petrarca for å kunne skrive en bok om kjærlighet./Det er det jeg vil.
Slik visker han ut århundrene mellom dem, og skaper et illusorisk fellesskap mellom de to ensomme dikterne som begge skriver om tapt kjærlighet. Også for leseren som blir minnet på at hun står i en større historisk sammenheng.
Kjærlighetsmotivet gjenkjennes fra tidligere bøker: dikterjeget som ikke kan glemme sin ene store kjærlighet, lengselen etter henne fremstilles nærmest som patologisk. En lengre sekvens består av en voldsfantasi hvor forfatteren vil dra til Oslo for å hevne seg på hennes nye kjæreste. Det hele er nydelig turnert, forfatteren går opp Karl Johans gate, kjøper sorte solbriller og oppsøker smertestedene. Scenen styrkes også av at hevnfantasien gis en vri hvor volden vendes mot forfatteren selv: ett blikk på de elskende, og han er ikke lenger i stand til å slå. Om Espedal skriver om egen kjærlighetssorg så er det i en destillert og nyskapende litterær form. I diktene glir beskrivelsene av Espedals tapte kjærlighet og Petrarcas Laura sammen, og speiles i hverandre. Det gjør beskrivelsene både elegante og universelle.Sterkest inntrykk gjør delen som skildrer et cruiseseilas dikterjeget foretar med sin aldrende far. Sekvensen inneholder en sjeldent god beskrivelse av et far-sønn-forhold, og får godt frem all den kompleksitet nære relasjoner består av. Forfatteren skriver vakkert om sårbarheten i å se sine foreldre eldes. Tidvis beskrives alderdommen i hypereffektive bilder som dette:
Min far er i ferd med å bli min sønn,
men ofte bygges det mer ut.
Skipet «Liberty of the seas» blir til symbol på den siste reisen over havet, et velkjent motiv fra gresk mytologi. Likefullt er festscenene fra skipet som glir gjennom Middelhavet, strålende skildret.
Orkestert spiller lysekronene glitrer
det rasler i silke og smykker
et svakt surr av stemmer som stiger og synker
i takt med hendenes bevegelser med kniv og gaffel
vi spiser laksepaté til forrett
drikker hvitvin rødvin til lammekjøttet
min far flørter med Eva Maria
han har kjemmet håret er nybarbert (...)
Skildringen av faren som livfull flørter, blir senere kontrastert av et mer nakent og elegisk portrett:
Min far fryser, er frosset fast i alderdom og kulde/ubevegelig stivnet skjult i frost under is/jeg forstår nå hva han forsøker å si /hver torsdag: /Din far er død/han forsøker å fortelle meg at min far er død.
Denne stadige vekslingen mellom beskrivelser av fest, av begjær, av sorg, av glede, bidrar til at «Året» på vellykket vis mimer spennet mellom liv og død, eksistens og utslettelse. Espedal blander ubesværet hverdagslige motiver som den kraftige lukten av kaffedunst, med radiostemmene som forteller om 500 druknede flyktninger utenfor Lampedusa, og igjen vever han disse hendelsene sammen med Odyssevs som druknet navnløs uten hjemland.
Denne boken er så rik, så full av skarpe poetiske observasjoner, dynamiske bildeutvekslinger, og av dikterisk klokskap. Dette er litteratur på sitt ypperste, som i en estetisk gjennomarbeidet form byr på innsikt, og melankolsk trøst over alt vi skal miste. Men den er samtidig en hyllest til det vakre, skjønne og smertefulle som finnes. Gi den til en du setter høyt.