Sandra Lillebøs poetiske refleksjoner omkring den moderne kvinnens sisyfosarbeid klarer bare glimtvis å heve seg over det konvensjonelle. Og vet det selv.
Sandra Lillebøs andre diktsamling, «Alt skal skinne og blø», åpner med linjen ”det er ikke noen som kommer”. Leser jeg riktig, er det knyttet til graviditet og så vel jeg-stemmens egen fødsel som at hun selv blir mor. Det ensomt, håpløst ventende er knyttet til samlingens grunnmotiv, som er en kvinne fra barndom, gjennom forelskelse, samliv, graviditet, samlivsbrudd og frem til moderskap.
Les også:
Denne velkjente fortellingen fra kulturen og litteraturen er naturligvis bare løselig antydet, men nødvendig for lesningen. Man finner ikke få enkeltdikt som står og lyser i ensom majestet her, uten helheten faller teksten fra hverandre. Lillebø er, som man raskt skjønner, ikke redd for klisjeer, men omgås dem reflektert, vil gjerne fornye dem og lykkes iblant. Hva med:
Les intervjuet med Sandra Lillebø her:
Den våte kluten representerer kvinnens selvbilde på et visst punkt i forholdet, men vi ser også poetens selvbilde i språket. Begge, forstår vi, bør komme seg opp og videre. Her må man spørre seg om refleksjonsbevegelsen i siste linje er tilstrekkelig? Kommer teksten seg egentlig opp fra gulvet? Blir metarefleksjonen bare en ny, våt klut oppå den forrige? Noen vil synes dette blir for velkjent og nesten resignert i det forutsigbare. Det er jo sjarmerende at teksten gjenkjenner og kommenterer sin egen konvensjonalitet, men er det i seg selv nok til å løfte den ut av dette konvensjonelle?
Riktignok gjør teksten en uventet bevegelse når jeg-et, som i et øyeblikks selvforakt har skildret seg som en hund, hever seg til i stedet å skulle være en stolt og selvstendig rev. Det er fra denne viljestyrte transformasjonen at samlingen har fått sin litt melodramatiske tittel. Her kunne teksten også transformert seg selv til noe annet, men det krever godvilje å se tegn til noe slikt postulert hamskifte.
Når både tematikk, struktur og språk er så velprøvd som her, henger det hele på gjennomføringen, på presisjonen i språk og nyansene i stemninger. Språklig er det lite som skjer. Grunnstemningen er mer interessant. Frustrasjonen, forvirringen, irritasjonen kan leses nærmest som en sosialrealistisk skildring fra en moderne kvinnes hverdag sett fra innsiden. Men den eksistensielle håpløsheten og resignasjonen avføder også adskillig energi og refleksjonen som løfter teksten i dens beste stunder. Når både livet og språket er fanget inn av det forventede, er det fremdeles en del fandenivoldskhet igjen. Avslutningsdiktet, som også utgjør tekstens femte avdeling, blir samlingens desiderte høydepunkt. Moren har mistet datterens marihøne og teksten slutter i et lett surrealistisk bilde på frustrasjon:
Mor og datter på leting etter en forsvunnet marihøne i håndvesken er endelig et presist bilde som ikke presses, men som tvert imot blir en oppløftende avslutning på en bok som ellers bare glimtvis overbeviser.
Les tidligere anmeldelse av Sandra Lillebø her: