Året er 2003, og vi befinner oss som vanlig i Bergen. Det er sent i oktober, og på Varg Veums nyoppussede kontor i Strandgaten sitter Norma Johanne Bakkevik. Hun er ingen hvem som helst, men Veums inntil nå ukjente storesøster. Norma er ankommet fra Haugesund og vil ha Veums hjelp til å finne sin forsvunne guddatter, Emma. Denne forsvinningssaken innrammer Gunnar Staalesens nittende bok om privatetterforsker Varg Veum.
I høstens kriminalroman møter vi en forholdsvis sunn og opplagt Veum. Det er lite akevitt å spore, og den 61 år gamle Veum har forstått trappegåingens betydning for bedre helse, og kan ta en slåsskamp når det trengs.
Selv om utgangspunktet er en forsvinningssak på nåtidsplanet, utvikler romanen seg etter hvert til å handle om misgjerninger fra fortiden. Det handler nærmere bestemt om en stygg voldtektssak fra 1975, som fikk fatale konsekvenser for offeret. Veslemøy heter hun, som siden hendelsen har befunnet seg på institusjon, taus og traumatisert, og uten at overgriperen er tatt.
Fortidens kriminelle gjerninger spiller en viktig rolle i «Storesøster», som gjennom Staalesens penn er blitt til mer enn en gjengs kriminalroman. Bokens ulike handlingstråder inneholder flere parallelle motiver, der fremfor alt dysfunksjonelle og fraværende fedre synes å gå igjen i generasjoner.
I «Storesøster» forvalter også Staalesen arven fra Amalie Skram på beste vis. Begge forfatterskapene problematiserer muligheten for å velge fritt hvordan livet skal leves, når man er sjelelig skadeskutt fra barnsben av. I «Storesøster» inkorporeres slike spørsmål i selve løsningen på kriminalmysteriet. Underveis serverer Staalesen en uforutsigbar krim som stadig overrasker, og hvor leseren føler seg omtrent (men ikke helt) like smart som Veum.
Enkelte handlingstråder har et noe oppskriftsmessig preg, det gjelder spesielt dramatikken knyttet til motorsykkelklubben «Bacchus MC». På action-fronten byr altså ikke Staalesen på de helt store overraskelser. Men de som liker sjangertro spenningskrim vil neppe klage over motorsykkelkarene. Det jeg finner friskt og fornyende i «Storesøster», er det rike persongalleriet av kvinnelige karakterer, typer Staalesen nennsomt maler frem med små og talende detaljer. For eksempel når Veum besøker Norma i Haugesund, så disker hun opp med kveldsmat bestående av varme karbonader med stekt løk og sild. Slike kveldsbord er det lite av i min generasjon. Sneipene i askebegeret til den forsvunne Emmas mor, Ingeborg, gir et hint om hva slags person vi har med å gjøre. Staalesen overlater akkurat nok til leserens fantasi. Emmas far, Robert, er gift på nytt med Liv, som stadig legger ut på anstrengende løpeturer. Et mislykket familieliv lurer i bakgrunnen.
Staalesens gode grep i denne boken er indirekte å få frem hvordan dysfunksjonelle fedre ødelegger mennesker rundt seg, og at det destruktive forplanter seg gjennom generasjoner. Det er ingen spesielt lystig roman, men Staalesen skriver også inn en mer menneskelig side av denne farstematikken, nærmere bestemt hos Varg Veum selv. Han får vite at han kanskje er resultat av en engangsaffære hans mor hadde med en fordums saksofonist. Spiller det noen rolle om man vet hvem som er ens biologiske far? Boken lar det være et åpent spørsmål, noe som kler generasjonstematikken.
Språket i «Storesøster» flyter smidig av gårde, med mange velopplagte «onlinere». «Mens han tenkte seg om, smakte jeg på kaffen. Den var like beisk som et arveoppgjør på Sunnmøre», heter det om kaffen på fergen mellom Halhjem og Sandvikvåg. Om ungdommens forhold til mobiltelefoner kommer Veum med følgende betraktning: «Hun svarte etter første klemt, som om hun satt med mobiltelefonen i hånden, noe jeg for så vidt hadde observert at de fleste unge mennesker gjorde for tiden, som om det var deres eget bankende hjerte de fraktet med seg på den måten.»
Hver generasjon har sitt uttrykk heter det. Gunnar Staalesen og Varg Veum henger med i utviklingen, noe «Storesøster» er et godt eksempel på. For etter hvert spiller sosiale nettsteder en gruoppvekkende rolle i opprullingen av saken. Mer skal herved ikke røpes. Resten får leseren selv finne ut av.